Og eg som trodde at me skulle gå her i lag

Nei, det ble det slett ikkje noko av

Åpningslinjene setter tonen, i «Ingenmannsland» forenes liflige synthklanger, som snytt ut fra Orchestral Manoevres In the Darks «Red Frame/White Light» anno 1980, med en ung manns skilsmissetraume, anno 2017.

Det er magisk. Sukker utenpå, smerte inni. Lette melodier, smarte, personlige tekster. Som hos andre popluringer fra øverste hylle; Pet Shop Boys, Håkan Hellström, The Beach Boys. For å antyde standarden.

Jeg var svært begeistret for Daniel Kvammens debutalbum «Fremad i alle retninger». Til tross for ujevn kvalitet på låtmaterialet, viste Kvammen ekstremt talent på sitt toppnivå; og enda viktigere: resolutt vilje til å stake ut sin egen vei.

Les også vår anmeldelse av debutalbumet: Ettertenksom energi

Alt debuten antydet, slår ut i full blomst på oppfølgeren to år etter. Forsåvidt også ujevnheten.

Mens en på debuten følte at Kvammen var på full fart bort fra medhalling Stein Torleif Bjellas ettertenksomme organiske visesang til en smittende energisk popmusikk, er han vel så mye på vei denne gangen. Nå er det klassisk, storstilt, men fortsatt refrengorientert popmusikk som gjelder. Med smart studiojobbing (produsent er Even Ormestad), mye synth – men også sentrale bidrag fra mange svært dyktige og velkjente organiske musikere fra ymse miljøer. Og med et 57 manns sterkt symfoniorkester fra Makedonia.

Man blir nok forvirret første gang en merker de monotont rytmiske trommene og den på grensen til enerverende synthklangen på de mest poppregede låtene.

Til tross for at refrengene sitter nesten umiddelbart, er dette popmusikk så mangefasettert at den trenger mange spillinger før den sitter.

Snedig er det gladlåtene jeg trengte mest tid på. De mørkere, monumentale, tungt orkestrerte hovedlåtene «Skostredet» og «Her kjem samtida» samt den ettertenksomme avslutningslåten «Det beste venter fortsatt» gjorde umiddelbart inntrykk, og vil komme til å sette sitt preg på popåret 2017.

Men også de «lettere» låtene imponerer. På sitt beste toucher han Pet Shop Boys monumentale evne til å lage dypt melankolsk innhold; drapert i elektronisk gladpop.

På sitt verste er albumet mer som en blek klisjéskygge av Hellströms allsang-evner; som i Oslo-refrenget i «Gatelangs gjennom sorg og synd». Men det blir færre «verste»-låter for hver gjennomhøring. Strengt tatt er det bare denne ene igjen.

Overordnet sett er «Vektlaus» et klassisk skilsmissealbum – klassisk fordi sorg og vemod blir brukt til noe konstruktivt snarere enn å dyrke selvmedlidenheten. Fordi den etterlater lytteren med en tro på at det er håp.