Hvis medlemmene av Oscar-akademiet hadde gjort jobben sin, hadde vi sluppet Oscar-skandalen med feilprising natt til mandag. Hadde det stått Isabelle Huppert i stedet for Emma Stone i konvolutten med beste kvinnelige hovedrolle, ville selv Warren Beatty og Faye Dunaway ha skjønt at «La La Land» ikke skulle ha pris for beste film.
Den enkle forklaringen på at Isabelle Huppert ble slått av den i og for seg prisverdige Stone, er at Huppert spiller på fransk, i en fransk film. Dessuten er filmen utfordrende mot den gode smak og mer til, i psykologisk skildring av en kvinne etter en voldtekt.
Les vår anmeldelse av «La La Land»
Innsatsen i «Elle» og fjorårets «Dagen i morgen» gir dekning for at 64-årige Huppert knapt har vært bedre på film. Det sier mye, om en skuespiller som har levert eminent filmskuespilleri i mer enn 40 år. Rollen som forretningskvinnen Michele, som blir voldtatt av en maskert mann i åpningsscenen, er en av de mest utfordrende veteranen har gjort.
«Elle» er et bemerkelsesverdig internasjonalt comeback for en av 80- og 90-tallets mest kontroversielle filmskapere i Hollywood, på godt og spekulativt. Nederlandske Paul Verhoeven slo seg opp med nyskapende, brutal sci-fi med «Robocop» og «Total Recall», før han med «Basic Instinct» i 1992 gjorde skandale og suksess med kombinasjonen sex og vold i thriller med en sterk kvinne.
Utover 90-tallet så det ut som om suksessen gikk ham til hodet. Etter dårligere filmer og flere flopper, gjorde han et slags nederlandsk comeback med den utfordrende krigsfilmen «Black Book» i 2006. Med «Elle» gjør han et forbløffende comeback internasjonalt, med en av hans beste og mest foruroligende filmer. Som i «Basic Instinct» handler det om sex, vold og en sterk kvinne, men i helt annerledes, mørkere og mer utfordrende historie.
Filmens skildring av forholdet mellom voldtektsoffer og gjerningsmann gjør «Elle» til en utfordrende og diskutabel film. Settingen rundt forretningskvinnen til Huppert gir en psykologisk cocktail det er godt gjort å mikse til så spennende, severdig og foruroligende film.
Hupperts hovedperson bor alene med katt, er sjalu på eks-mannen og har et forhold til mannen til sin beste venninne. En typisk fransk film, med andre ord. Hun er direktør i et firma som lager voldelige, sexfikserte dataspill. I tillegg er hun datter av en beryktet seriemorder fra 70-tallet.
Det kan låte som en overlesset blanding av Claude Chabrol og Michael Haneke i spekulativ, maskulin Verhoeven-mix, men filmen er mye bedre og mer raffinert enn som så. Huppert går «all in» i tolkningen av en kvinne som reagerer uforutsigbart på mye av dramatikken hun rammes av eller setter i gang. Det gir en film og en rolletolkning som vil bli stående. En god film som vil vekke blandede følelser og bør skape debatt. Men god er den. Nifst god.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG