Den kommersielle merkelappen «Lofotkrim» har hengt rundt serien om lensmann Rhino Carlsen siden starten. Og visst kan det ligge et potensial i dette til at Frode Granhus kan gjøre for Reine i Lofoten det Camilla Läckberg gjorde for Fjällbacka.

Det har vært jevnt stiging i populariteten gjennom de fem bøkene, og noe mer ujevn stigning i kvaliteten.

Läckberg har nok hektet på sine lesere gjennom sitt faste persongalleri og deres hverdagslige problemer. Selve spenningsplottene er bedre hos Granhus, som har det til felles med nettopp Läckberg at bøkene gjerne bygges opp i dualisme mellom historiske hendelser og et aktuelt mordmysterium. Som hos sin svenske kollega har Granhus hatt en tendens til å forklare mordernes beveggrunner med elleville psykiatriske utlegninger. Morderen dreper offer etter offer fordi han/hun er sprøyte gal, fordi han/hun opplevde noe fælt en gang. Eller kanskje var det bestemora som opplevde det fæle, og så har galskapen gått i arv.

Sånn kan det virke også i «Forliset», der nåtidige ugjerninger finner en fellesnevner i en gammel historie, en fiskebåts forlis og påfølgende død for halvparten av mannskapet. Så ligger det noe bak den historien også.

Granhus har beskrevet naturen og folkene i Reine gjennom mange bøker, og begynner å gå litt tom. Det hjelper ikke så mye at han introduserer private komplikasjoner hos Rhino Carlsen - den fraskilte pappaen som ikke er mye sammen med tenåringssønnen og sikkert med rette føler dårlig samvittighet når gutten får adferdsproblemer, eller at han introduserer en ettervernsinstitusjon for rusmisbrukere på den vesle øya.

«Forliset» løfter seg fra det ok og klisjémessige gjennom hvordan Granhus gjennom hele boka bevisst bruker det iskalde vinterværet og det iskalde vannet som omringer folk og begivenheter, både metaforisk og som konkret spenningsskaper. Og dessuten for bokas løsning: det er ikke løst fundert psykisk ustabilitet, men et helt konkret hevnmotiv som ligger bak ugjerningene, og hevnen går i fascinerende arv.

Han må kanskje gå noen små plottmessige snarveier for å få ting til å gå i hop, men det tilgis etter det løftet «Forliset» får på slutten.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL