«Carmen» har det meste en kan forlange av en sterk og bredt anlagt opera.

Den har sterke pasjoner, kjærlighet, begjær og hat. Den har skurker og helter, men likevel sammensatte personer. Den har smuglere og sigøynere, tobakksarbeidere og militære. Den har ulykkelig kjærlighet og brå død. Og musikken er bedre allment kjent og allment likt enn de aller fleste operaer.

Og kanskje fremfor alt, har den tittelfiguren «Carmen». I Opera Trøndelags oppsetning som hadde premiere i Kimen kulturhus tirsdag kveld, og som skal oppføres for ytterligere fem utsolgte hus, er det Nina Sæterhaug som gjør en flott prestasjon som en sensuell, beregnende og viljesterk og Carmen. Vi tror henne når hun på slutten kommer med programerklæringen om at Carmen må være fri, en sjel du aldri kan tvinge.

Carmen er ikke den eneste skurkejenta du treffer i denne oppsetningen. Hennes venninner Frasquita og Mercedes er kanskje ikke like forførende, men de er enda herligere vampete. Der må være moro å kunne bruke Eir Inderhaug i en rolle som Frasquita – men kanskje frustrerende å ikke få utnyttet stemmen hennes enda mer?

Alt i alt er 150 i sving på og bak scenen i oppsetningen, og det er imponerende flott det de steller i stand.

Det er flott når scenen fylles av barn i vitale og synkrone bevegelser, flott når den effektivt skarpskårne scenografien endrer atmosfære etter lysmesterens fargevalg, flott når Mads Wighus som Escamillo og Krostian Krokslett som Don José bryter ut i kraftfullt vokalduell om Carmens gunst og operakoret stemmer i, flott når danserne Stain Bergdølmo og Anne Hellandsvik starter handlingen etter første pause med poetisk kroppslig refleksjon, ja stort sett: Det aller meste er flott i Opera Trøndelags oppsetning av «Carmen» i Ronald Rørviks regi.

Med solide profesjonelle i front, rutine, entusiasme og et velfungerende og veldrillet apparat, kan operaen i Stjørdal ta ambisjonene helt ut og komme seg mer enn helskinnet fra det.

Den enkle scenografien med en bred trapp kranset av husfasader, fungerer i alle scener, og noen av dem byr på skikkelig storslåtte i widescreen-tablåer. Det er litt krevende når scenen blir brutk til forsiktig kammerspill, men det er til gjengjeld ikke ofte, og det er desto flottere når den fylles opp av dyktige aktører.

Det er ikke alltid like lett å følge handlingen i en opera. Men det var ikke problem her. Det synges på norsk, og konflikter blir understreket så det holder – selv for dem som ikke rekker lese det grundige handlingsreferatet i programmet.

Det var lett å trives i Kimen kulturhus tirsdag kveld. Og i hvert fall lett å legge hundre prosent profesjonelle kriterier til grunn for anmeldelsen.

Da går det an å tenke at det skal noe til å holde på interessen i samfulle tre timer og 22 minutter, medregnet to pauser og et par åpningstaler. En mister noe trykk på de heftigste partiene av at orkesterlyden blir pakket inn, muligens på grunn av en dyp grav kombinert med at operaen har valgt å kjøre oppsetningen akustisk uten forsterkeranlegg. Det kan også merkes at noen aktører er bedre sangere enn skuespillere.

Men til gjengjeld: Som de synger!

Viljesterk og sensuell: Nina Sæterhaug er en flott Carmen i Opera Trøndelags oppsetning. Foto: Helgesen, Kristian
Storslåtte tablåer: Scenografien i kombinasjon med kostymer og lyssetning skaper virkelig flotte scenebilder. Foto: Helgesen, Kristian
En kvinne du ikke kan tvinge: Nina Sæterhaug som Carmen. Foto: Helgesen, Kristian