Midt i oppmerksomheten hun får som den norske oversetteren av Elena Ferrantes bøker, kommer Kristin Sørsdal med egen roman.

Den er ikke helt vellykket. Det er lett å se og dele det brennende engasjementet for flyktninger som risikerer livet på havet, og ønsket om å vise kontrasten mellom dem og

solskinnsturistene. Men det blir for anstrengt, for kaotisk framstilt.

Romanens intro er statistikk over hvor mange som omkom i oktober 2013 utenfor Isola dei Congli, Kaninøya. Det er en sterk påminning om bare en liten del av den

katastrofen som har funnet sted i

Middelhavet. I romans form venter en å bli berørt av å møte enkeltmennesker bak statistikken. Det gjør en bare delvis i denne romanen.

Hovedperspektivet ligger hos lyshårede norske Solveig med flette (!) Hun kommer til øya, som er Europas siste utpost før Afrika, med en tvangstanke om å svømme blant døde sjeler i havet som skiller mellom liv og død. Hun vil også lete etter et flyktningmottak som skal være på øya. Det blir annerledes enn hun trodde.

Fra sin kollega Abdulkadir i Bodø har hun med seg en plastikk-rose (som lever i vann) Den skal hun sette på grava til broren hans som skal ligge på kirkegården for omkomne flyktninger. Hun finner den ikke.

På den libyske sida venterAbdulkadirs sønn sammen med mora på å få komme med en båt som skal ta dem til gjenforening med faren. Guttens drøm om hvordan dette skal skje er sterke partier i boka. For ikke å snakke om marerittet han

opplever istedenfor at drømmen innfris.

Men i denne romanen, hvor perspektivet veksler mellom gutten, Solveig og fortvilte hjelpearbeidere, handler det mer om hvor vondt det er å være en som ser det

forferdelige og ikke kunne gjøre noe, enn om følelsene til de som er ofrene i dramaet. Det er også viktig, men historien om flyktningene og om de som lider med dem, veksler i en kaotisk struktur hvor leseren strever med å følge med og å oppleve noen helhet i det budskapet som nok er der.

Anmeldt av VIGDIS MOE SKARSTEIN