Coveret på den første Harry Hole-boka på fire år er dominert av et jerngebiss som det renner ferskt blod av.

Det setter stemningen for boka, med effektbruk i frisk Nesbø-ånd; med en seriemorder som dreper sine ofre med kraftige bitt fra jernkjeven – for så tilsynelatende å drikke deres blod.

De kvinnelige ofrene blir funnet via sjekkeappen Tinder, og en frodig forsker mener å kunne konstatere at en vampyrist er på ferde. Slik tar «Tørst» på den ene siden pulsen på vår samtid, vinklet via Tinders moderne måte å invitere vennskap, sex og kjærlighet på; samtidig som den får et historisk og mytisk preg gjennom fokus på den sykelige tilstanden vampyrisme.

«Tørst» har sine dose bestialske drap, syke seriemordersinn, ekstreme drapsvåpen og detaljert beskrevet mishandling, som er de trekkene ved de senere Harry Hole-bøkene jeg har likt minst.

Heldigvis er disse effektene ikke fullt så sentrale i boka som innpakningen og forhåndshypen har antydet. Basis i «Tørst» er leken humor, uvanlig mange rock-referanser, mye tradisjonelt politiarbeid, gode relasjons-skildringer og avansert katt og mus-lek mellom en dreven forfatter og hans lesere. Nesbø legger ut spor og blindspor om hverandre.

Vi kjenner igjen triksene, men blir lurt likevel – fordi han er dreven, fordi denne leken fortsatt er preget av overskudd, rutinen har ikke tatt overhånd. Selv om det er visse obligatoriske ingredienser som vi ikke kommer utenom. Om den tørrlagte alkoholiker Harry Hole ikke hadde opplevd et par nestensprekker og minst en totalsprekk i løpet av boka ville vel de fleste blitt skuffet?

I en sentral scene mot slutten av boka samler Harry Hole sine aktører og mistenkte til en Hercule Poirot-aktiv avsløring av morderen; på vampyristforskerens grundig pressedekte doktordisputas. Her er leseren ellevilt villedet, og en kan ane gliset bak tastaturet mens Nesbø driver handlingen i en annen retning enn de fleste vil ha forutsatt.

Jo Nesbø er involvert i det internasjonale Shakespeare-jubileet, der han skal skrive sin versjon av «Macbeth». Han har tyvstartet litt, for her «Tørst» låner en hel del fra «Otello» – med sykelig drevet sjalusi som en mulig drivkraft bak mordene. Morsomt apropos for dem av oss nylig har opplevd «Otellos» dødelige sjalusi i operaform i løpet av de siste ukene.

Persongalleriet har vært noenlunde fast i de siste bøkene, men det varierer hvilke bipersoner det er mest fokus på, og hvilke som er mest interessant, hvem sin tur det er til å «blomstre». I «Tørst» er det Truls Svendsen.

Oslos politimester er i ferd med å ta nok et skritt i karrieren. Mikael Bellmann er i «Tørst» på vei til å bli landets nye justisminister. Han er slesk så det holder, men strengt tatt mer av en pappfigur denne gangen. Til gjengjeld svinger hans rival i kjærligheten, den notorisk late Truls Svendsen seg opp som en fascinerende sammensatt figur.

En ung ambisiøs politimann, en lege som er spesialist på blodsykdommer, driveren av Jealousy bar med forkjærlighet for tyrkisk fotball, Paul Rodgers generelt og Bad Company spesielt, og nevnte vampyrist- forsker er blant kjærkomne tilskudd til persongalleriet.

Noen av disse faller av krim-naturlige grunner fra i løpet av denne boka, noen av dem blir med videre. For Harry Hole-sagaen fortsetter. En hovedskurk lusker fortsatt rundt langt bak i kulissene. Jeg vil tippe Hole er med oss kanskje i mer enn én bok til.

For mens det i «Politi» var tvil om Harry Hole ville overleve, og serien generelt har blitt mørkere og mørkere, er «Tørst» på godt og ondt en mere gammeldags politiroman, for all del preget av store kriser også på flere av aktørenes hjemmebane – men det er som en vet at det vil gå bra til slutt.