Den historieinteresserte legen Jan Boris Stene er ute med sin andre krim fra historisk Trondheims, eller rettere sagt Trondhjems, miljø.
Debuten «Nådegaven» tok oss tilbake til 1916, og et blodig mysterium i Trondheim sentrum under første verdenskrig.Vi møtte spioner, aksjespekulanter og den geniale privatetterforsker, professor Astor Falkener, og hans nærmeste allierte, legen Wilberg.
Wilberg var den lett naive fortellerstemmen, som doktor Watson overfor sin Sherlock Holmes.
Les vår anmeldelse av den første boka om Astor Falkener
I oppfølgerboken kommer slektskapet til naive kaptein Hastings overfor Hercule Poirot tydeligere frem. «I djevelens klør» bærer sterk preg av klassisk Agatha Christie. Vi er på et turisthotell i uvær, med et begrenset rollegalleri. Flere mord blir begått, uhyggen stiger. Ugjerningene må være begått av en av de tilstedeværende.
Agatha Christie var min første kjærlighet
Mens internasjonal storpolitikk var vevd inn i plottet i den forrige boka, er denne for et kammerspill å regne. Tidskoloritten er mest på det hverdagslige planet. Hva som spises, hva som drikkes, hvordan samtalene går, sammen med små ekko av tidens jobbekultur og tilhørende konkurser, inkludert saftige diskusjoner om selvbestemt abort som innbefatter temmelig radikale ideer for våren 1917.
Arne Dahl har skrevet årets store påskekrim
Dette er virkelig en påskekrim, fordi vi skal ganske nøyaktig hundre år tilbake i tid. Det dramatiske høydepunktet i boka er 1. påskedag 1917. Det er samme dag Fjeldsæter turisthotell i Bymarka brant ned til grunnen, av ukjent årsak. I denne boka presenteres en dramatisk og konkret forhistorie til denne historiske brannen som fratok Trondheim det som burde vært en av byens fineste kulturminner.
Mord og spionasje i gamle Trondhjem
Vi dras tilbake til en tid da Fjeldsæter var langt unna byen, da de hadde reinsdyr på stallen, det var eksotisk å drikke varm kakao og hverdagslig å ta seg en pjolter. Vi møter en amtskogmester, en overrettssakfører og flere flotte frøkner, en bitter sønn, en forsmådd sekretær, og et «lukket rom»-mysterium som blir behørig løst, med sterke ekko til gamle krimmestre. Alle rolleskikkelser bærer på hemmeligheter, alle hadde grunn til å mislike den usympatiske hotelldirektøren - og til slutt kan det være litt hipp som happ hvem som gjorde hva. Det skjer dramatiske ting, men fortellingen får likevel aldri virkelig opp temperaturen. Retrokrim blir lett hyggekrim.
Harry Hole med fornyet vitalitet
Boka blekner altså overfor debuten, men både logikken og den historiske trondheimskoloritten sitter. Jeg gleder meg fortsatt til bok tre.