Ahmet Altan er en av Tyrkias viktigste journalister og mest leste forfattere, som nå sitter i fengsel i forbindelse med kuppforsøket i fjor.

Flere av hans bøker er oversatt til norsk og spesielt «Som et sverdsår» (2004) husker jeg som en stor leseopplevelse. Denne gang ei.

Handlingen i årets bok foregår i en liten landsby der en forfatter har trukket seg tilbake for å skrive, etter flere år med sperre. Han møter en lidenskapelig kvinne i Zuhal og innleder et merkelig og intenst forhold til henne. Den ene dagen: «Vi elsket som rennende vann.», den andre dagen: «Jeg kløyvet henne som et dyr.» Det forfatteren ikke vet, er at Zuhal også er borgermesterens elskerinne, og slikt blir det trekanttrøbbel av. Mafiaen kobles inn, det skjer mord, det blir brutalt.

Forlaget ønsker å hekte leseren på med å kalle boken en «litterær krim noir», men bokens lange kapitler utvikler seg til å bli forfatterens direkte appell til Gud, der grunnleggende emner som død, svik, tro og begjær skal diskuteres side opp og side ned, noe denne leser ofte lot seg lokke inn i kjedsomheten av. Samtidig øker volden, uten at spenningen gjør det.

Det tragiske med boken er ikke smerten og døden, men det umusikalske språket. På norsk.

Oversetteren har ikke gjort en god nok jobb, her er det preposisjonsfeil og meningsløse setninger: «Da jeg tok tak i et par tynne sømmer som viste seg i det uskyldige smilet og skrellet det vekk, kom det til syne et annet smil, selvgodt, ertende og foraktfullt.» Eller: «Vennskapet vårt ga meg ikke rett til å gå og lete etter det han ikke hadde nevnt for meg.»

Hvor er det blitt av redaktørene og språkvaskerne? Er de blitt forlatt og stablet opp på den voksende mediedyngen? Er boken blitt utgitt i all hast for å vise solidaritet med en fengslet forfatter? Ikke vet jeg, men jeg er ganske sikker på at boken hadde tjent på å bli behandlet med større omhu og rettferdighet, uten at Ahmet Altan antagelig selv noensinne får vite om oversetterbommen.

Anmeldt av STEIN ROLL