«Gråtass redder gården» er den femte filmen om den grå Fergusontraktoren med det flakkende blikket. Denne gangen kommer byråkrater fra storbyen til den fredelige pletten, hvor det ikke finnes asfalt, personbiler eller folk med kronglete etternavn og mørk hudfarge. Den lille landsbyen som ligner museumsbutikken på Hadeland Glassverk, omkranses av fargekorrigerte, signalgrønne jorder, frittgående høner og glade griser.

De nasjonale myndighetene er antagonistene fra storbyen som vil bygge motorvei, og ikke skjønner seg på folket i distriktene. Det blir en romantisert kamp mellom byen og bygda – en historie som minner om ren propaganda for Senterpartiet og Tine meierier. At sistnevnte har fått en takk på rulleteksten, kan ikke komme som en overraskelse på noen.

Under det meste av filmen høres sjangertypiske toner, der fele og banjo dominerer. Dessverre virker det som at sangtekstene har blitt snekret sammen det siste kvarteret før opptak. «Gråtass, Gråtass, er en alle kjenner. Gråtass, Gråtass, han har mange venner», synger barnekoret.

Det er heller lite positivt å si om denne produksjonen. Det eneste måtte være at skuespillerne Hege Schøyen og Ingar Helge Gimle gjør sitt beste for å piffe opp det platte manuset. Sistnevnte gestalter rollen som slapstickbyråkrat fra Vegvesenet på et fasinerende naivistisk vis.

Likevel, hvorfor må en barnefilm fra bygda se ut som et postkort fra 1950-tallet? Her har det ikke skjedd noe siden Odd Børretzen traff Jesus med sprettert. Det at Norge for lengst har blitt et flerkulturelt samfunn har tydeligvis gått disse filmskaperne hus forbi.

Anmeldt av STEFAN KALISKI