Det skulle ta sju album, men nå kan trondheimsbandet Soup ha laget sitt definitive mesterverk.
«Remedies 7» ep-en som ble sluppet tidligere i vinter var et forvarsel, blant annet med enorme «Living by the Seasons». Og de følger mesterlig opp på selve albumet, som svever inn som solid karrierebeste. Om dette albumet blir oversett, er det usigelig trist.
Nærmer seg verdensformat
Mye fordi vi møter den tydeligste og mest spissede utgaven av bandet så langt. Dryppene av nett og fjærlett Sufjan Stevens-aktig pop er så å si borte, og umiddelbart føles det som et visst savn. Men de tar det igjen i den totale fordypningen de nå befatter seg med i den andre, mer majestetiske enden av skalaen. Bandet har vokst seg større på alle vis, fra ambisjonsnivå og tenkemåte til utføring og formgivning,
Bandet er til det kjedsommelige blitt sammenlignet med Sigur Rós, men det er fortsatt kanskje den mest relevante referansen. I tillegg har de både gjennom instrumentering og lydbilde tatt en dreining mot 70-tallet, samtidig som fellestrekkene også med mer støyende postrock-band som Mogwai ikke blir færre med årene.
Albumet er utstyrt med lekker, massiv, dyp og detaljert lyd fra skotske Paul Savage, som ganske sikkert har dratt nytte av sitt tidligere samarbeid med nettopp Mogwai. Sammen med bandet får han ta en del av æren for den mesterlige utporsjoneringen av virkemidler, den slående dynamikken og evnen til å løfte låtene enda lenger opp og ut når du trodde målet og grensa var nådd.
Suppe med skotsk whisky
Denne følelsen, av at det ikke finnes grenser for hvor langt de kan gå, er noe som gjennomsyrer «Remedies», både når det gjelder den konkrete musikken og den mer udefinerbare atmosfæren som ligger over albumet. Det fem låter og 42 minutter lange albumet fås i nydelig vinyl-innpakning med fenomenal formgivning fra den danske kunstnere Lasse Hoile, visuelle uttrykk som utmerket understreker den utenomjordiske, transcenderende klangen fra musikken.
Det store kunststykket er å holde det konstant interessant, i kløktig vekselvirkning mellom melodi og lydbilde. Kanskje fungerer det ekstra godt fordi «Remedies» i større grad enn tidligere album låter som produkt av et band enn som Erlend Viken med backingmusikere. Med stabil besetning er Soup blitt en enhet som vokser sammen og inn i hverandre, der resultatet blir noe ganske mye større og bedre enn en lovende grunnidé. Det slår meg at vi må til Motorpsycho for å finne et band her i byen der utførelsen og fingerspissfølelsen så til de grader matcher ambisjonsnivået.
For Soups Erlend Viken kan låtskriving sammenlignes med rusavhengighet og spillegalskap
Åpningen «Going Somewhere» er kanskje den låten som ligner mest på «gamle» Soup (selv om utblåsningen som kommer etter 5.40 varsler at grensene er blitt flyttet). 13 minutter lange «The Boy and the Snow» er en todelt maktdemonstrasjon, markert av to ulike melodifigurer som står støtt mens bandet vokser, ulmer og eksploderer rundt dem. Kirkeorgel-mellomspillet «Audion» er rensende, før den mer retrofuturistiske «Sleepers» – som minner om musikken som gjerne akkompagnerte innslag om romfart på radio og tv i min barndom – tar oss langt ut i tid og rom.
Det ligger et tydelig drag av melankoli over albumet, som også dyrker følelsen av ensomhet: Det lille, dødelige mennesket i møte med det uendelige – storøyd og undrende, men også skremt, stilt overfor noe så mye større enn en selv at det knapt er til å fatte eller holde ut.
Men det handler også om å komme hjem, ferden ender mykt og oppløftene på føttene i «Nothing Like Home». Den hypnotiske og trøstende gitar-/mellotron-melodilinja er av en annen verden. Som så mye annet på denne overveldende lytteopplevelsen. Det låter heldigvis som om Soup har kommet trygt hjem – mer hel enn de noen gang før har vært.
Anmeldt av VEGARD ENLID