Noen av vår tids beste og største filmskuespillere, som Ryan Gosling, Michael Fassbender og Cate Blanchett. I regi av en av de mest myteomspunne og genierklærte amerikanske filmskaperne de siste 50 åra. I en film fra musikkmiljøet i Austin, Texas, med Iggy Pop, Patti Smith og John Lydon i biroller som seg selv. «What's not to like?», som det heter på engelsk. Ganske mye, dessverre.

Det spørs om Michael Fassbender noen gang har vært så bortkommen i en film som i «Song to Song», og ikke på en god måte. Ryan Gosling får omsider gjøre noe han kan mot slutten av filmen, nemlig kjøre bil med en kvinne ved sin side. Som lovende låtskriver i Texas, er han ikke til å tro i mange sekund av gangen.

Les også anmeldelsen «Bokseren som ble forelsket»

Sånn sett er det befriende når Patti Smith i et par scener tar filmen inn i musikken og inn mot sitt eget liv. Samtidig understreker Smiths intensitet hvor svevende og fjernt filmens løse drama er. Som dvelende, stemningsmalende parallell til «La La Land» faller både filmen og flere av hovedfigurene til jorden, selv om de er kraftig oppblåst, eller søkende, som intensjonen ville sagt det.

Terrence Malicks comeback i 1998 med krigsfilmen «Thin Red Line» etter 20 års fravær, etter 70-tallsklassikerne «Badlands» (1973) og «Days Of Heaven» (1978) har gitt ham en unik posisjon i amerikansk film, som filmkunstner med stor K. Etter at han fikk Gullpalmen i Cannes for høytsvevende, men mektige «Tree Of Life» i 2011, har han laget tre filmer som etter mitt syn er hans tre svakeste, hvorav «Song to Song» er den mest irriterende og minst vellykkede.

Etter samlivsdramaet «To The Wonder» (2012) og en slags meditasjon over tilværelsens tomhet i Los Angeles i «Knight Of Cups» (2016) er «Song To Song» en slags blanding av de to, med mer musikk, på en slags eksistensiell renselsesferd langs musikkbransjens fristelser.

Det skal sies at «Song to Song» tidvis ser ut og låter utsøkt. Mest av alt fortoner filmen seg som en slags søken etter og ferd gjennom filmvennlige locations, hvor store skuespillere tilsynelatende improviserer i soloppgang og solnedgang, til en musikalsk mikstape fra Mahler og Ravel til Patti Smith og Bob Dylan.

For denne anmelder når Terrence Malick et slags vakuumpunkt som filmskaper med «Song to Song». Det mest skuffende er at filmen ikke går lenger inn i musikken, at musikk og bilder ikke når dypere enn overflatesurfingen som preger hovedpersonene i filmens første del. Bildene til trippel oscarvinner Emmanuel Lubezki, lydsporet, toppskuespillerne og musikerne er dessverre bedre hver for seg enn sammen i Terrence Malicks svakeste film. Hvor er Willie Nelson når han virkelig hadde trengtes?

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også Malick-anmeldelsen «Samtale med Gud»