Det er ikke til å tro at William Bell fyller 78 år i sommer. Som «sharp dressed man» i svart, med hatt og solbriller, får han i dag Rolling Stones til å se gamle ut. Best av alt er at han låter forbløffende godt også. Han entret scenen med sitt syv mann og én kvinne sterke ensemble med sin noe obskure, men fine og lett sleazy discosoul-singel «Easy Comin' Out (Hard Goin' in)» fra 1977.
En velegnet åpning for band og vokalist til å finne varmen og lyden. Sjelden har jeg hørt en konsert i kongresshallen med så stort band til så bra lyd. Ekstra viktig i denne sammenhengen, fordi William Bell har mye han vil ha fortalt, både mellom og i sangene. Til unik oppvisning i soulhistorie fra 1961 til 2017.
Les Ole Jacob Hoels intervju med William Bell
Det har vært en del soul- og bluesveteraner i byen, i gode, gripende konserter, med gamle klassikere som festmotor. Det er ikke mange soulsangere i live som har skrevet så mange klassikere som William Bell. Den varme dype røsten gir imponerende liv til dem, godt hjulpet av et upåklagelig band, modellert etter hans gamle venner Booker T & The MGs, som backet Bell på hans første plater.
Lørdagens konsert ble noe mer enn retrofest på og foran scenen. Selv om klassikerne kom tett mot slutten, var tyngdepunktet i konserten hans flotte, Grammy-vinnende album fra i fjor, «This Is Where I Live». Ikke bare er det et av hans tre beste album i hele karrieren, men produsent John Leventhal har fått ham til å skrive sanger som reflekterer hans historie og hvem Bell er i dag.
Det var storveies
og morsomt når Bell gjorde en av verdens beste popsanger «Private Number»(samplet av Timbuktu til
hans
beste låt) i flørtende duett med Suzie Furlonger. Det var sterkt og rørende når han sang nakent og sårbart om å bli gammel i den nye soulballaden «I Will Take Care of You», som alt låter som en gammel klassiker.
William Bell er en av de siste gjenlevende som definerte lyden av 60-tallssoul, som rocken siden har resirkulert og folk i dag tar for gitt. Med fete blåsere, Hammond-orgel og en sanger som vrenger sjela. Han presenterte sin første singel fra 1961 som tidenes første soulballade. «You Don't Miss Your Water» låter fortsatt som en av verdens beste soulballader, sterkest av de gamle sangene hans lørdag.
I løpet av konserten tok Bell publikum med på en strålende leksjon i soulmusikk, fra røffe barer via trøblete trekantforhold til musikalsk kirkepreken. Han avsluttet selvsagt med sin bluesklassiker, «Born Under a Bad Sign». I en konsert mye bedre enn man strengt tatt kan forvente av en veteran en lørdagskveld på feststemt bluesfestival. I tillegg til en vital 77-åring fikk vi en legende som sang som om det betød minst like mye for ham som oss.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
Les også anmeldelsen av Steve Harley på Nidaros Blues torsdag