«Det er krig i sinnet. Men kroppen er slagmarken», skriver Finn Skårderud i forordet til Ingeborg Sennesets dokumentariske skildring av sine år som psykiatrisk pasient med tvangslidelser og selvskading.
LES OGSÅ INTERVJUET: Innlagt tre år med anoreksi
Tvangshandlingene dreiet seg for en stor del om sykelig renslighet, telling, trening. Selvskadingen var den som var vanskeligst å oppdage, og lettest å skjule: Spisevegring.
Gjennom tre sykehusopphold over tre år og tre forskjellige institusjoner i Nord- og Sør-Trøndelag, i perioden 2007 til 2010, forteller forfatteren i det som først var dagbok og blogg, og som nå er blitt til bok, om en beinhard vilje til å bli frisk, og den forferdelige motbakken hun gikk for å nå målet. Motbakken ble ikke mindre av at sykdommen etter hvert utviklet karaktertrekk. Anoreksien fikk personlighet. «Det (ble) en krig mellom meg og sykdommen. Sykdommen tok det personlig». Denne krigen er mesterlig skildret: «Gråten er et språk jeg ikke mestrer. Sykdommen bruker tårene mot meg. Den kaller meg svak.»
Sykdomsbekjempelsen beskrives som jobb. Dermed blir sykehusinnleggelsene karriere.
Dagboka vitner om en skriveklo så glitrende at mang en poet kan, og bør, misunne henne, og blogginnleggene om en gryende innsikt i hvilke faglige tilnærmelsesmetoder som virker, og ikke minst, hvilke som er kontraproduktive. Til sammen er dette blitt til en bok som vil være nyttig i behandlingen av alle typer tvangslidelser.
Vilde vil vise vei
Ingeborg Senneset er skånselløst selvbiografisk. Noe er komisk i all sin tragikk, noe er til å gråte blod over. Hvert ord er til å ta lærdom av, for pasienter som sliter med tvangslidelser og selvskading, for behandlerne de er i hendene på, ikke minst for innsparingskåte byråkrater.
Bokens siste del skildrer oppholdet ved Spesialpost 4, Østmarka sykehus. Her fikk hun endelig den hjelpen som trengtes for selv å få til å løfte seg etter håret. Avdelingen, som hadde spesialkompetanse på nettopp anoreksi, er nå nedlagt. Østmarka Sykehus’ Spesialpost 3 ble med et nødskrik reddet fra samme skjebne. Hva er det byråkratene tenker på? Det spør både pasienter, pårørende og behandlere seg. Det gjør også Ingeborg Senneset, som med denne boka gir håp til pasienter, redskap til behandlere, og et sterkt håndslag til nettopp slike avdelinger som tilbyr langtidsbehandling og spesialkompetanse.