Det er laget mange filmer om motstridende følelser. Det er heller sjelden tematikken er orkestrert så elegant og gjennomgående som i «Frantz». Løgn eller sannhet. Kjærlighet eller hat. Tilgivelse eller bortstøting. Det er ikke mange scener hvor strålende Paula Beer i hovedrollen kan konsentrere seg om en følelse i gangen.
Filmen utspiller seg hovedsakelig i en liten tysk landsby i 1919, i etterdønningen av det tyske nederlaget i 1. verdenskrig. I en finurlig blanding av farger og svart-hvitt fortelles historien om unge Anna (Paula Beer) som i krigens siste fase mistet sin forlovede, pasifisten og soldaten Frantz i Frankrike. Hun bor hos svigerforeldrene, som fortsatt er i bunnløs sorg over tapet av sitt eneste barn.
Les også: «Intens bombe av en dansk krigsfilm»
Historien får retning, ved at en ung franskmann kommer til landsbyen og legger ned blomster på graven til Frantz. I et lite franskvennlig miljø (dere drepte våre sønner!), vinner han tillit hos de sørgende etter Frantz, ved å fortelle om vennskap, i musikk, poesi og kunst, mellom tyskeren og franskmannen, før krigen kom og ødela.
De som tenker at «Frantz» kan låte som et fransk-tysk etterspill til Michael Hanekes strenge, rystende «Det hvite båndet» (2009), om forspill til 1. verdenskrig i en tysk landsby, tar helt feil. Den dyktige, produktive, men også ujevne franske filmskaperen François Ozon er mye lettere på labben. Han legger seg nærmere melodrama en den østerrikske mesteren.
Den 17. spillefilmen fra Ozon siden debuten for 20 år siden skiller seg fra mye av katalogen hans. Vedd at den delvis er på tysk, delvis i svart-hvitt og utspiller seg for nesten 100 år siden. I starten på karrieren ble Ozon sammenlignet med den tyske mesteren Rainer Werner Fassbinder (1945-82). På grunn av tematikk, produktivitet og det at han gjorde en ganske bra film av tyskerens etterlatte manus, «Water Drops On Burning Rocks» i 2000.
«Frantz» er glattere og bredere enn det meste Fassbinder gjorde, men i innsirkling av skyld, tilgivelse og motstridende følelser slår den an noen strenger som kan gi ekko til den tyske mesteren. Bortsett fra at Perre Niney nesten ser parodisk fransk ut i den mannlige hovedrollen, er filmen lekkert gjennomført i ensemble og stil.
Måten filmen ser på nasjonalisme, tilgivelse og krig, fra minst to sider, gjør «Frantz» til en film med tungt innhold i lett form. Det er den klart beste filmen til Ozon på minst fem år. Ved siden av det lekne lærerdramaet «I de beste hjem» (2012) er dette en av de få gode filmene hans det siste tiåret.
Det kan se ut som om Ozon, som fyller 50 i løpet av året, er i støtet igjen. Hans neste film, «L'Amant Double» er tatt ut til hovedkonkurransen i Cannes i mai. Den handler om en sårbar kvinne som blir forelsket i psykologen sin. Det låter som en mer typisk Ozon-film. Om den matcher mer utypiske «Frantz» er det noe å se fram til.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG