Trondheim har etter hvert fått en god liste med folk som leter og finner gull i den alternative countryrock-åren.

Ida Jenshus holder fortsatt fanen høyt, mens eminente The South er historie (enn så lenge), det samme er Motorpsycho-avleggeren The International Tussler Society. Sistnevnte deler flere av medlemmene med Sugarfoot, som etter en prøvende debut med Øyvind Holm og Hogne Galåen som duo, har funnet formen gjennom et større bandformat og en imponerende grundighet i tilnærmingen.

Som et ledd i dette er bandets fjerde album «The Santa Ana», i likhet med den svært vellykkede forgjengeren «Different Stars», spilt inn i studioet Rancho de la Luna i Mojaveørkenen. Bandet går rett til kilden, som for å la seg besmitte av inspirasjon gjennom jordsmonn, drikkevann og ørkenvinder. De har lagt seg på annenhver utgivelse som dobbeltalbum, og «The Santa Ana» viser da også fram et band som spiller sin kosmiske americana stadig mer stilsikkert, men også friere og mer uanstrengt.

Blant Sugarfoots største styrker, er at de kan dra veksler på flere låtskrivere og flere musikalske læringsløp. Øyvind Holms og kompanjong Hogne Galåens fortid som foredlere av 60-tallspop og -psykedelia, samt Bent Sæthers encyklopediske forhold til alt under den musikalske vannskorpa – spesielt fra 70-tallet. Møtet mellom dem gjør at musikken, til tross for sin nærmest insisterende innhamring av det amerikanske opphavet, nesten alltid har et touch av en egen låtskriversignatur. At plata kom dagen før dødsfallet til Gregg Allman, trekker også en linje som er vanskelig å overse.

Bandets americana-paraply dekker her alt fra lette, sommerlige poplåter («Hungry Man» og «Blisters on My Mind»), via duvende sørstats-, vestkyst- og frihetsrock («A Repossessed Blues», «All Dried Up», «My Buzzing Telephone») til psykedelisk utforskning – vi får til og med litt smått irriterende boogiewoogie i «Coastal Postcard». Nær tre firedeler av låtene på «The Santa Ana» er likevel luftig og sympatisk medhårsmusikk, hakket lysere og varmere i tone enn forgjengeren, som gikk vellykket langt i å utforske nattsiden.

Den mer jammete avslutningen på tredje siste låt, «A Cog in Your Wheel» antyder likevel hva som venter til slutt. «Mighty Pharaoh» har et dunklere, mer basstungt driv, før «Santa Ana (Hats off to Shakey)» med sine 15 minutter fyller hele fjerde vinylside. Et slepende og døsig høydepunkt, intens i all sin tålmodige tilbakeholdenhet, og ikke så ulik nettopp Neil «Shakey» Youngs egen «Country Girl».

Av og til er bandet enda et hakk bedre på stemning, stil, ensemblespill og lydbilde, enn på selve låtenes melodigrunnlag – man kan savne signaturlåtene som virkelig fester seg og gjør dypt inntrykk. Dobbeltalbum-formatets styrke er at det gir mulighet til å utforske randsonene i et bands uttrykk, gi rom for innfall, dypdykk, kontraster og «feil».

Med dette som bakteppe låter «The Santa Ana» imponerende jevnt og gjennomført. Men litt mindre trygghet og mer fandenivoldskhet kunne ført til den endelige forløsningen av et stort potensial.

Anmeldt av VEGARD ENLID