I «Kvinnen med rødt hår» nærmer han seg det overtydelige, og symbolovermettede, men det er svung også over denne romanen.

Fjorårets «Noe fremmed i mitt sinn» er kanskje den største leseropplevelsen jeg har hatt med en Pamuk-roman, et storstilt og detaljert drama om Istanbul og Tyrkias utvikling de siste 50 år.

Dette er en enklere fortelling, men spennet er like kraftig, med tusen år gamle myter som en vital del av fortellingen - også denne er på sitt vis en historie om Istanbul. Hovedfortellingen foregår i landsbyen Öngören i handlingens første tidsplan i 1985, i nåtidshandlingen er Öngören en bydel i storbyen Istanbul.

Det har også skjedd mye med hovedpersonen Cem i tiden etter at han avsluttet sin første sommerjobb i 1985.

Cems far stakk fra familien da Cem var en ung gutt, sommeren han fylte 17 år fikk han en fullgod farserstatning i brønnboreren Mahmut, som han delte arbeidsbrønn og telt med i Öngören i 1985.

I våre dager skjer det ting med «demokratiet» Tyrkia, landets sterke mann er i ferd med å markere seg som vel sterk, og det er liten grunn til å tro at det er tilfeldig at Orhan Pamuk skriver en roman som kretser rundt fadermordet som filosofisk og symbolsk kraft.

Sofokles historie om Ødipus, som dreper sin far og gifter seg med sin mor er helhjertet til stede i denne fortellingen, og det er også den i vesten mindre kjente historien om krigeren Rostab som ved en misforståelse dreper sin egen sønn Sohrab.

Cem bærer med seg solid skyldfølelse fra begivenhetene den sommeren han møtte en moden rødhåret kvinne.

Da han for første gang reiser tilbake til landsbyen som voksen mann, er han en suksessrik entreprenør, med sitt eget firma Sohrab, som skal etablere virksomhet i Öngören. Han oppdager at hans reservefar, og også han selv, er blitt en myte i området. Han får sin egen fortid i fleisen, og det skal skje dramatiske ting.

Det er en sterk historie, og det er alltid interessant å følge Pamuks innsirkling av sitt forfatterskaps grunnleggende tematikk. Men denne gang er symbolikken vel påtrengende, og bokas persongalleri (bortsett fra hovedperson Cem) fremstår i for stor grad som sjablonger.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL