50 år siden i år: Tidenes mest spennende musikalske sommer.

Hovedessensen i det som skjedde kan høres ut fra to nylige reutgivelser. «Sgt Pepper Lonely Hearts Club band» er av mange regnet som tidenes beste album, og er nyutgitt i enkel, dobbel og boks-utgave. Etter utgivelse av alle Pink Floyds originale album, er raritetene, alternative takes og konsertopptak samlet på en meget omfattende cd- og dvd-utgivelse, med bokser for hvert år frem til gigantgjennombruddet med «Dark Side Of The Moon». Den første boksen, med opptak fra 1965 til og med 67, er en logisk kompanjong til Beatles-utgivelsen. Pink Floyd representerer de ville ideene i den psykedeliske undergrunnen, The Beatles «oversatte» idérikdommen og tilrettela dem for et stort publikum.

Enkelt kan en si at «Sgt Peppers Lonely Hearts Club Band» var kulminasjonen av den ekstreme utviklingen popmusikken hadde vært gjennom siden bandet slo gjennom i 1963, men Pink Floyds debut «Piper At The Gates Of Dawn» var starten på rockens neste store periode som igjen ble punktert av punken.

«Sgt Peppers Lonely Hearts Club Band» var det første albumet jeg kunne til bunns. Det var først på 70-tallet jeg ble seriøst rockinteressert, bortsett fra enkeltlåter. Men Sgt Pepper hadde jeg i bagasjen, mange år før jeg ble tenåring.

I 1967 produserte Joe Boyd Pink Floyds første singel «Arnold Layne». 50 år etter var han i Trondheim for å snakke om et av musikkhistoriens viktigste og beste år.

I tiårene senere var jeg mer opptatt av å snakke ned albumet. Det som virket ellevilt nyskapende i 1967, fremsto senere nærmest som pretensiøst og ferdigtygd – uten den nyskapende energien som preger The Beatles beste album; «Help», «Rubber Soul», «Revolver» – og albumene de ga ut i sine siste år sammen.

«Pepper» ga musikerkolleger «griller» – nå var det ikke lenger nok med fengende popmusikk, leken psykedelia, innsmigrende soul eller sint rock. Fra da av skulle alle lage stor kunst.

For hvert jubileum og gjenhør, har jeg håpet at jeg skulle få tilbake den gamle godfølelsen for albumet. Men nei.

Heller ikke nå, ikke helt. Men det har aldri vært så nære. Ikke siden 60-tallet har jeg spilt «Pepper» så mye og lyttet så nøye som i de siste ukene.

Jeg er vanligvis ikke så opptatt av remikser av album, men denne gangen er det god grunn til å trekke frem Giles Martin (sønn av George) og hans nye stereomiks.

George Martin gjorde sin formidable produsent- og mikser-jobb til den originale monoutgaven, den første stereoutgaven var til sammenligning hastverksarbeid. Dumt derfor at det stort sett er stereoutgaven vi har hørt på de siste 45 år. Den nye stereomiksen er et stort løft, albumet fremstår med kompakt energi. Omtrent som monomiksen ikke mange lenger hører på.

Nå hører jeg igjen kvaliteten i «Lovely Rita», «Fixing A Hole» og tittelkuttet, jeg skjønner noe bedre samtidens begeistring for McCartneys sentimentale «She's Leaving Home» og Lennons psykedelia-godtepose «Lucy in The Sky». Min originale favoritt, Lennon-spøken «Being For The Benefit og Mr Kite» er fortsatt prima. The Beatles' største prestasjon, avslutningsnummeret «A Day In The Life», er like formidabel som før.

Det er fint ja – og jeg liker godt også bagatellene «When I'm 64» og «With A Little Friends» og synes Harrisons sitar-poesi i «Within You Without You» er viktig for helheten i albumet.

Men til tross for lekenheten i alle ledd, til tross for Martins mesterlige orkestrale klo: Fortsatt føles Pepper mer som en konklusjon enn et stoppested i en rasende utvikling.

Men én tanke: Om to av de svakere låtene hadde vært byttet ut med «Penny Lane» og «Strawberry Fields Forever» (de ble spilt inn samtidig, men kun utgitt sammen på single), da hadde terningkast 6 vært uunngåelig.

En annen tanke: Den svakeste låten er Lennons «Good Morning Good Morning». Men på den medfølgende cd-en med tidlige versjoner av låtene, utpeker den seg som den mest interessante. Dette er den ene låten som er ødelagt av produksjonen og Pepper-konseptet.

Denne cd-en vil ikke bli spilt ofte. I likhet med «Early Years»-konseptet til Pink Floyd. Men hele serien av album, og ikke minst den første boksen, er full av friske frodigheter, uforløste ideer – og en del tullball. En konsert fra Stockholm i 1967 viser både topp og bunnivå i tidlig Pink Floyd.

Sånn fortsatte det i seks år, i hele «The Early Years», til og med albumet «Meddle» og den berømte Pompeii-konserten som er med både på lyd og i bilde.

Etter perioden denne boksen dekker, kom Pink Floyds egen «Pepper»: «Dark Side Of The Moon». Albumet fra 1973 er av mange regnet som 1970-tallets høydepunkt, men ble også en slags endelig konklusjon av bandets utvikling, og fikk mange middels talentfulle rockemusikere til å tro at de også var skapt for å lage betydningsfull kunst fremfor fengende popmusikk.

Bandet selv senket skuldrene noe og ga ut to riktig bra, og enklere, album etter «Dark Side Of The Moon» (som The Beatles etter Pepper) – men generelt sett var årene etter 1973 rockens kanskje kjedeligste.

Og der ligger påminnelsen: Skaperkraften i 1965–67 var på kort sikt en velsignelse, på lang sikt en forbannelse for popmusikken.

De fire neste store: Pink Floyd med sin første leder Syd Barrett var det viktigste bandet i den psykdeliske undergrunnen som inspirerte The Beatles' til å skape ..Pepper..