Britiske Paula Hawkins brakdebuterte som spenningsforfatter med «Piken på toget», som også ble en suksessrik film. Hun var en av fanebærerne for bølgen av bøker med «Girl» (eller «pike») i tittelen og med upålitelige kvinnelige fortellerstemmer.

Den bølgen er vel for så vidt allerede over,men det vil være for lettvint å si at Hawkins karriere som bestselgerforfatter også er det.

For riktig nok fungerer denne boka på langt nær like godt som forgjengeren. Men Hawkins viser også her sitt talent i kombinasjonen av et godt plott og oppbygging av litterære figurer som leseren vil berøres av og identifisere seg med.

«Ut i vannet» foregår i en tett britisk landsby, og historien fortelles fra en rekke synsvinkler. Hver kapitteloverskrift består av et navn, et tidspunkt (fra 1600-tallet frem til i dag) og et sted, og så fortelles historien fra synsvinkelen til denne personen. Det er mange personer og tidsperspektiv å holde rede på, kanskje for mange.

Utgangspunktet er Daudvika, et sted der mange kvinner har druknet - tilsynelatende selvmord. Senest var det Nel Abbott som døde, hun som var nesten sykelig opptatt av alle kvinnene som hadde møtt sin skjebne i elva.

Av mange personer er det Nels søster og datter som er denne historiens viktigste. Det mest fascinerende i boka er de svært kompliserte relasjonene i familien Abbott, og hvordan disse har forgreininger til venner, lærere og lovens voktere i den oversiktlige landsbyen.

Nel Abbott var i ferd med å skrive bok om kvinneskjebnene i Daudvika, og deler av denne blir gjengitt som en del av handlingen her. Disse historiske kvinneskjebnene sterkt koblet med overtro, er ment som et fordypende sidespor i boka, men det fremstår som en unødvendig forvanskning. De aller fleste lesere vil tidlig i boka skjønne at løsningen til krimmysteriet er å finne adskillige nærmere vår egen tid.

Paula Hawkins har rett og slett tenkt for komplisert i denne historien. Hun leker seg med leseren, men klarer ikke å holde styr på alle

ballene hun holder i lufta samtidig. Med et mer begrenset persongalleri og tidsperspektiv ville hun ha kunne utviklet kjernehistorien her til noe som ville grepet leserne sterkere.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL