Er det noe mer å si om samlivsbrudd? Har vi ikke lest nok om det å forholde seg til ekser og felles barn og nye partnere? Etter å ha lest Anders Bortnes «Ulvens år», som er hans femte bok, er svaret nei. Hvorfor skal vi komme tilbake til.

Daniel har delt omsorg med Ragnhild for deres datter Sara. Det er en varm sommerdag i Oslo, og Daniel henter Sara for å ta henne med på ferie til Danmark. Samme dag melder myndighetene om fare for et terrorangrep mot Norge, og beredskapen økes. Dette kaster skygger over den idylliske sommerdagen, og spesielt Ragnhild reagerer. Hun er redd for at det skal skje noe med dem, og blir blant annet rasende når Daniel tar med Sara til jobben sin i et departement.

Det skjer ikke så mye i denne romanen, men samtidig skjer det likevel veldig mye. På det ytre plan er den enkel, relativt udramatisk, men det er på det indre plan fortellingen har sin motor. Vi aner at det ligger noe bak Daniel og Ragnhilds redsel, hva skal vi ikke røpe.

Mer enn en roman om redsel for terror, er dette en roman om frykten for å miste et barn, og ikke minst om våre besværlige, moderne samliv. Hvordan balansere forholdet til barna, til ekser og til nåværende partnere.

Bortne skriver kresent, nedtoner, men uhyre presist og inkluderende. Og han skriver gjenkjennelig, ikke minst om den sterke kjærligheten mellom foreldre og barn. Dette gjør han med enkle grep, og desto sterkere blir budskapet.

Det er en sterk fortelling. Den vil gjøre noe med deg.

Og hvorfor ikke la forfatteren selv få siste ord: «Kjærlighetserklæringene kom alltid uventet, han kunne hjelpe henne med knappene i jakken eller med å få foten ned i skoen når han kjente de små armene rundt halsen, det lille, varme kinnet, han rørte seg ikke, usikker på om det var noe hun hadde bestemt seg for, eller om kjærligheten kom like overraskende på henne.»

Anmeldt av ØRJAN GREIFF JOHNSEN