Et internasjonalt sus av samtaler summer rundt oss i det vi entrer Olivia, som tok over Nyfikens restaurantlokaler på Solsiden tidligere i vår. Dette er midt i Starmusfestivalen og det er tjåke fullt.

- Jeg trodde du hadde booket bord, sier anmelderkollega Håvard lett anklagende, i det vi geleides til enden av baren, i påvente av ledig bord.

Heldigvis fikser og trikser den hyggelige servitøren slik at vi kun rekker å bestille forretter før vi ledes til et lite tomannsbord midt i det åpne, lyse lokalet.

Enkel italiensk

Olivia er en oslosentrert restaurantkjede, og nå er de altså klare for sitt første forsøk i Trondheim. Som sin forgjenger i lokalet, nedlagte Nyfiken, handler det utelukkende om italiensk mat. Antipasti, supper og salater, primi piatti og secondo piatto, en avsluttende dolci og kanskje en pizza inni der. Menyen gir mye å velge i, og vi prøver å komme gjennom alle kategoriene.

Min antipasti blir en flybåren mozzarella di burrata, den gjeveste mozzarellavarianten, med grillet brød, tomater, rucola og olivenolje. Olivia rendyrker det italienske og gir blaffen i kortreiste råvarer. Det er litt deilig, tenker jeg, når jeg smaker på den ekstremt kremete mozzarellaosten, importert fra Puglia. Mild, myk og herlig. Tilbehøret blir grå statister. På andre siden av bordet spiser Håvard en klassisk carpaccio. Tynne, rå skiver av oksekjøtt, med parmesan, flaksalt, rista pinjekjerner, rucola, sitron og pepper.

- Rene klare smaker. Italiensk mat handler jo om det, og gode råvarer. Her er maten presentert som på en trattoria i Italia. Enkelt, men godt og tradisjonelt, smatter han fornøyd.

Syltynn og sprø pizza

Vi legger inn en pizza før pastarettene. Pizza Napoletana får vi ikke, huset er nemlig tomt for ansjos. Håvard foreslår en burrata-pizza, servitøren noterer og først etterpå innser jeg at det er en reprise av min forrett. Mer av den herlige mozzarellaen, altså, bare denne gang med alt tilbehøret oppå en pizzabunn. For øvrig en perfekt bunn, etter min smak. De fleste tykkelser og varierende grader av sprøhet kan forsvares med tradisjoner og stilretninger, men dette er definitivt min favoritt: syltynn og sprø, hele veien. Med store puter mozzarella di burrata spredt utover. Nam!

Håvard, som har syslet en del med denne mozzarellaosten før, er med kun et lite stykke på veien.

- Det er umulig å mislike en burrata. Men jeg har definitivt møtt bedre versjoner av denne, både på smak og konsistens. Den kan jo være helt himmelsk, det er ikke denne.

Mild pasta

Tross fullt hus er servitørene stadig innom for å høre om det smaker, om det er noe vi trenger. Besøkende på bordene rundt oss behandles likedan. Det blir nesten for mye når vi begge, med munnen stappfull av pizza, blir spurt om det smaker godt, av en forbipasserende servitør. Også kjøkkenet holder dampen oppe, maten kommer i passende tempo.

Nå ravioli al limone til meg, pastaputene er fylt med spinat og ricottaost, rundt ligger sprø asparges i korte biter, rista pinjekjerner og en sitronsyrlig smørsaus. Det smaker behagelig og dempet. Sitronen tar ikke ordentlig sats, pastaputene smaker mildt og maten glir ned uten å gjøre mye ut av seg.

Håvard tester husets rykende varme lasagne, men heller ikke den italienske klassikeren virker å gjøre noe stort inntrykk.

- Dette er en god lasagne, men ikke i nærheten av hva den kunne vært. Jeg har laget mye lasagne, for å si det sånn. Denne er superstreit, typisk nok med for mye bechamelsaus i forhold til kjøttsaus. Veldig barnevennlig da, sier han mellomfornøyd.

Vi spiser opp maten og snakker om alt mulig annet. Så langt har vi blitt servert typisk italiensk restaurantmat som verken skuffer eller begeistrer, men etterlater et lett velbehag og lar samtalene rulle som midtpunkt. Hovedretten, secondo piatto, en stekt kyllingfilet innrullet i parmaskinke, bryter dessverre dette mønsteret.

Squash i ulage

Bitterheten og saltheten i første tygg setter meg ut. Parmaskinka, sammen med gremolataen (hvitløk, sitronskall og persille), har en overdose bitterhet og er for raust saltet for min smak. Kyllingfileten i midten drukner. Håvard gjør også en grimase, men av andre årsaker.

- De squashskivene var ikke bra. De har en vandig konsistens og en slags råtten, såpeaktig smak, sier han etter å ha smakt på de ulike ingrediensene på nytt. Jeg tvinger meg til å spise videre, og bittersjokket forsvinner raskt – kanskje var kokken uheldig med raspingen av sitronene og fikk med litt av det bitre hvite under det gule skallet – uansett blir det absolutt spiselig etter hvert, men fortsatt salt. Risottoen blir derfor et kjærkomment tilfluktssted, selv om den også kan perfeksjoneres.

- Den har god konsistens og smaker tydelig av safran, men jeg savner den gode smaken av smør, parmesan og skikkelig hjemmelagd kraft, sier Håvard. Det må nevnes at kyllingfileten faktisk er skikkelig saftig når vi får smaken på den.

Servitøren tar tilbakemeldingen på squashen profesjonelt, uten å protestere. Retten strykes av regningen og dessert spanderes.

- Sitter som et skudd

En frisk blodappelsinsorbé til meg, som bringer smaksløkene tilbake i balanse med god miks av syrlighet og søthet. En perfekt match til den anbefalte moscato d’asti-vinen. Herlig.

Håvard tar en klassisk tiramisu.

- Kjeksen er godt dynket i kaffe, men likevel er totalen litt for søt, og dessuten er det veldig mye krem i forhold til kjeks. Men vin santoen som ble anbefalt, sitter som et skudd til.

Vi må nærmest rulle ut, til tross for at vi delte hovedretten. Regninga på ca. 2000 kroner er slett ikke avskrekkende, med et glass vin til hver av de fem rettene. Servicen har vært særdeles god og hjertelig, til tross for stadige bytter av servitører. Sett bort fra den dårlige squashen Håvard fikk, har maten vært forglemmelig god. Et helt fint sted å møte venner og familie du liker å snakke og skåle med, hvor fokuset ikke ligger på maten.

Oppsummert:

Total: 4 – Ikke forvent de store kulinariske høyder, men streit italiensk mat og vin, med effektiv og glad service.

Mat og vin – 3: Lite utforskende mat, uten de aller beste råvarene som vi hadde håpet på. Uspennende, men treffende vinvalg på glass, med mulighet for å skeie ut med dyrere flasker.

Miljø – 4: Åpent og lyst, med store vinduer og kunstneriske foto fra Italia på veggene. Åpent kjøkken og jazz- og popmusikk på behagelig nivå.

Service – 5: Så bra det kan bli på en fullpakket kjederestaurant, der du ikke husker servitørene, men husker at det var bra.

Pris – 4: Ikke et førstevalg for studenter, men anstendig pris for stort sett anstendig mat.

Nykommer: Olivia har fire restauranter i Oslo og en i Bergen. Nå har restaurantkjeden kommet til Solsiden i Trondheim. Foto: Mariann Dybdahl