«War for the Planet of the Apes» er det tredje og siste kapittel i filmserien om de smarte apene som tar over planeten. I filmens første scene ser det ut til at det skal bli akkurat det, en krigsfilm, men regissør Matt Reeves har mer enn action å by på.

Historien er satt 15 år etter at en «apeepidemi» har utryddet nesten hele menneskeheten. Lederen Cæsar (Andy Serkis) og apene ønsker i utgangspunktet fred med menneskene, men obersten (Woody Harrelson) angriper apenes tilholdssted og Cæsar må tåle store, personlige tap. Noe som gjør Cæsar mer sulten på hevn enn fred. Han drar selv ut på hevntokt, mens han sender flokken sin i trygghet.

Les også anmeldesen av Wolverine

Filmen gjør det ikke helt klart hvem som er på den gode og onde siden i krigen. Begge vil beskytte sine egne og frykter de andre. Det er ikke en selvfølge at verken menneskene eller apene er de «riktige» vinnerne av krigen. Noe som skaper en ekstra nerve i filmen. I perioder er det ganske ekstreme actionscener som er på grensen til å bli for brutale og blodige. Reeves klarer likevel å balansere det brutale med det såre, gjennom å skildre de følelsesmessige konfliktene som ligger bak de blodige kampene.

Den actionspekkede filmen er også en overraskende utfordring for tårekanalene. Noen ganger er det nesten for emosjonelt, og vanninnholdet i øyekroken ble for stort for undertegnede minst tre ganger i løpet av filmen. Spesielt da apene blir satt til å jobbe i en militærleir av obersten og blir slått med store lærpisker. I deler av filmen kjenner du det rett i hjerterota. En av styrkene i filmen er nemlig de personlige båndene som blir skapt mellom karakterene. Gjennom å spille på følelser gjør Reeves det mer til et krigsdrama enn en actionfilm, uten at det er noe minus.

Les anmeldelsen av Spiderman

Serkis er nesten upåklagelig i rollen som den ganske harde, men samvittighetsfulle apelederen. Noen ganger er det litt vanskelig å sympatisere med Cæsar. Han får i starten litt for mange likhetstrekk med den nazilignende obersten som vil tilintetgjøre apene. Likevel bli han mer karismatisk etter hvert.

Hans nemesis, Woody Harrelson, er glattbarbert fra topp til tå i oberstrollen og leverer et gjennomført skurkeimage. Han er tvers gjennom ond, og rollen hans provoserer så mye at du nesten får lyst til å skrike høyt og slå i kinostolen. Det er lite i filmen som speiler dagens samfunn, men når obersten tvinger apene til å bygge en mur går tankene til Trumps berømte mur. Selv om Trump kanskje er en smule mindre ond enn den glattbarberte obersten.

For å skape en litt lettere stemning i det hele har de også kastet inn en komitragisk figur som kaller seg selv «Bad Ape». Han har rømt fra dyrehagen, levd alene og gjemt seg for menneskene. «Bad Ape» bringer et lite lysglimt i den ellers dystre tilværelsen som filmen presenterer. Karakteren kunne lett blitt en klein affære, men undertegnede trakk i hvert fall på smilebåndet da han vandret ut i vinteren med harry, blå boblevest.

Jeg må også gi en kommentar til apene, som virker mer menneskelige enn menneskene i filmen. At en gruppe aper har hovedrollen i en film kunne fort blitt en mislykket affære, men her er det ekte, nært og rørende. Mimikken, akrobatikken og kroppsspråket er rett og slett helt sjarmerende og nydelig.

Alt i alt er det mye å glede seg over i trilogiens slutt. Det er en actionspekket film som kan vekke tårer, gjøre deg sint og får deg til å trekke bitte litt på smilebåndet, uten å ape for mye med deg.

Les om den forrige filmer: Dawn of the Planet of the Apes

ANMELDT AV: Ewa Morsund

Avslutning: Lederen Cæsar mister noen av sine nærmeste i krigen og blir hevntørst. Foto: 20th Century Fox