Kinosommeren 2017 stikker seg ut. For det første har flere av storfilmene, som de siste åra gjerne har vært store, dumme og ganske dårlige, i år vist seg som store og ganske gode. Dessuten har sommerens hittil største suksess på verdensbasis, «Wonder Woman» vist at populære superhelter også kan være kvinner.
Charlize Theron viste i «Mad Max: Fury Road» (2015) at hun burde få en actionfilm bygget rundt seg, etter mange år med biroller. Det har hun nå gjort og «Atomic Blonde» er solid, energisk voldsaction, smartere, råere og bedre musikalsk gjennomfør enn slike filmer flest.
Handlingen utspiller seg i Berlin høsten 1989, like før og under murens fall. Øst-Tysklands sammenbrudd, skildret gjennom spionaction i Øst- og Vest-Berlin til lyden av 80-tallspop, gir spenstig setting. For brutal, paranoid voldsaction et sted mellom James Bond og intens voldsunderholdning av typen «John Wick» (2014).
Regidebutant David Leitch har bakgrunn som stuntmann/stuntkoordinator for en rekke filmer fra «Fight Club» til «Jason Bourne Ultimatum». Han var regiassistent på nettopp «John Wick» og viser at han har potensial i kombinasjonen action, slåssing og musikk. Historien, basert på en graphic novel av Antony Johnston and Sam Hart, er bedre på stil enn innhold.
Ikke mange mannlige agenter har tatt imot mer juling på film enn Theron utsettes for i løpet av de vel mange slåsskampscenene i filmen. Berlin-settingen med president Reagans oppfordring om å rive muren i starten på filmen og bildene av at det faktisk skjer mot slutten av filmen, gir godt bakteppe. For en film som fortoner seg som en mer voldelig, primitiv utgave av LeCarre-spionfilm. Som sådan er den faktisk ganske godt gjort.
Handlingen er fortalt i tilbakeblikk, om jakten på en britisk muldvarp og forsøk på å smugle en avhopper fra Stasi over til Vest-Berlin. Britisk etterretning, sovjetiske agenter, en fransk femme fatale og John Goodman som CIA, gir brutal smørje av paranoia og hvem-lurer-hvem.
Dyktige James McAvoy er verdig motspiller til Theron. I flere av de andre birollene surfer filmen mer lettvint på klisjeer, blant annet med den gode dansken Roland Møller i litt skuffende rolle som sovjetisk skurk.
Frekt og finurlig kobler filmen høyt og lavt i en energisk blanding. En sovjetisk leiemorder heter Bakhtin som filosofen, mens en av actionscenene ved Berlin Alexanderplatz utspiller seg mens en av byens største kinoer har Andrej Tarkovskijs «Stalker» på lerretet.
Både filmen og Berlin er sauset inn i energisk 80-tallsdrakt, delvis gjennom bruk av musikk. New Order og David Bowie innleder, før en retrofest fra George Michael til Nena ruller av gårde. Siden Charlize Therons rollefigur ser ut som om hun kan være inspirert av Blondies Debbie Harry, savnes Blondies «Atomic», men det hadde kanskje blitt for opplagt.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
Les kommentaren «Nå kommer kvinnene og tar superheltfilmen også»