Vince Clarke vil holde seg i bakgrunnen, bak synthesizerne sine når Erasure spiller oppvarming for Robbie Williams tirsdag kveld.

Du ville vel neppe kjent ham igjen heller, like lite som du forbinder navnet Vince Clarke med noe.

Men om vi setter på noen av hans mest kjente låter, mange av dem samlet i spillelisten lenger ned i denne saken, vil du ganske garantert nynne med.

Vince Clarke var hjernen bak Depeche Mode, et band han forlot etter det første albumet, han var mannen som gjorde stemmen til Alison Moyet kjent, gjennom duoen Yazoo.

De to første låtene jeg ville spilt for deg er Yazoos «Only You», en av tidenes flotteste poplåter, og Depeche Modes gjennombruddslåt «Just Can't Get Enough». Sistnevnte har tydeligvis også norske reklamefilmskapere forelsket seg i, den dukker jevnlig opp i de rareste sammenhenger på reklamefinansierte tv-kanaler.

Se Robbies egne bilder fra turneen

Det var helt i starten av 80-tallet at synthpopen gjorde sitt inntog. Det er en underkjent periode i rockhistorien, med ikke bare svært populære, men også meget talentfulle utøvere. De aller beste var duoen Soft Cell, trioen Human League (og utbrytergruppen Heaven 17) og min kanskje største favoritt Orchestral Manoevers In the Dark (OmD). Alle disse skapte både enkeltlåter og album som står som påler også i dag, tross nedlatende holdning fra rådende rockister.

Flere talenter fra denne tiden har markert seg i ettertid, men skal en trekke frem en enkeltperson, må det være Vince Clarke.

Clarke var hjernen bak det glade synthbandet Depeche Mode (som ble adskillig dystrere, men også enda mer populære etter at han forlot bandet etter debutalbumet). Han skapte så Yazoo, som ble ustyrtelig populære gjennom to album i 1982–83. Men han må ha hatt talent også for uvennskap, for Alison Moyet og han skilte lag etter de to albumene.

Så fulgte et par år med diverse, og enda mer kortvarige prosjekter, med et høydepunkt i enlåts-samarbeidet med The Undertones' vokalist Feargal Sharkey i «Never Never» under bandnavnet The Assembly.

Clarke fant sin neste samarbeidspartner gjennom en annonse i Melody Maker. Og dette samarbeidet skulle holde. Erasure startet i 1985, og 32 år etter holder de fortsatt koken.

De var et av de store listesuksessene på slutten av 80-tallet og gjennom 90-tallet, både i hjemlandet og resten av verden.

I tillegg til de mange fengende låtene, har Erasure hatt en homopolitisk funksjon. Vokalist Andy Bell viste fra starten, midt i Aids-tiden, trygg livsglede og stolthet rundt sin seksuelle legning, og ble raskt en rollemodell.

Jeg opplevde Erasure under årets Roskilde-festival, og der var det ikke mange sure miner å spore, verken på scenen eller blant publikum.

Roskildepublikummet er kjent for sin kunnskapsbaserte entusiasme. Artister blir inspirert av publikumsresponsen, og en god sirkel blir etablert.

Men selv i Roskilde-standard ble Erasure-konsert en energipille av de sjeldne. Brede glis og vrikkende hofter, all over. Det var nok ikke stor omsetning i Københavns homsebarer denne kvelden.

Det er Andy Bell som er i fokus på alle måter på scenen, han pisker opp stemningen mens hitlåtene ruller av gårde i et kompakt og fyldig lydbilde. Stemmen er kanskje ikke helt som i gamle dager, men den holder fortsatt.

Vince Clarke er hjernen bak, men gjør ikke noe nummer av seg på scenen.

Erasure har vært hans trygge hjem nå siden 1985, men han har hatt en rekke avstikkere på egen hånd; også i mindre kommersielle retninger. For nordmenn er versjonen han gjorde av Depeche Modes «Fly on the Windscreen» med Ane Brun som vokalist, spesielt interessant.

Ingen av Vince Clarkes øvrige låter er del av Erasures repertoar. Men duoen har sannelig nok egne hits.

Dog, de har bare nådd helt til topps i England en gang. Da med en coverlåt. Er vi heldige, spiller de Abbas «Take A Chance On Me» i Granåsen, før coverkonge Robbie entrer podiet.

Dere bør i hvert fall gi oppvarmingsbandet en sjanse denne kvelden.

Gladsynth: Depche Mode var i utgangspunktet en kvartett, med Vince Clarke (number to fra venstre) som musikalsk sjef.
Superpopulære: I 1982-83 var Alison Moyet og Vince Clarkes duo Yazoo blant popmusikkens mest populære.
Mektig liveband: Erasure med Andy Bell og Vince Clarke på scenen. Det dukker nok opp noen mektig stylede kvinnelige aktører også.