Det er ikke noe helt godt norsk ord for den litterære sjangeren som på engelsk kalles «a memoir», og slett ikke trenger være det samme som memoarer eller selvbiografi. Selv om det dreier seg om selvbiografiske tekster, med minner eller episoder fra forfatterens liv som kjerne for beretningen.

Det kan synes som om 73-årige Richard Ford er i ferd med å samle trådene i forfatterskap og liv. Hans forrige bok var et slags etterspill i novelleform om hans litterære hovedkarakter, Frank Bascombe. Den tidligere journalisten og eiendomsmegleren var blitt pensjonist, og en følsom, ganske gretten gammel gubbe, i en samling med Ford både på sitt beste og det mer ordinære.

«Mellom dem» består av to essayistiske minnetekster og fortellinger om Richard Fords foreldre. Faren til Ford døde da den kommende forfatteren var 16. Den første teksten «Borte – Minner om min far» er fersk, skrevet 55 år etter farens død. Den andre teksten «Min mor til minne» ble opprinnelig skrevet i 1981, like etter moras død.

Til sammen er tekstene fascinerende forskjellige og en levende litterær illustrasjon av hva avstand, nærhet og refleksjon kan gjøre med tekst og tema. Teksten om faren, som Ford av flere grunner sjelden kom nær, er den klart beste, med en underliggende sårhet og en tone og stil som viser Ford på sitt beste. Han skriver at han «sannsynligvis aldri ville ha skrevet noe som helst hvis faren min hadde levd lenger enn tiden han var tilmålt».

Mens teksten om faren er litterært sterk, i nærhet gjennom avstand, er teksten om mora, som forfatteren hadde et langt nærere forhold til, mer innkapslet i de sterke følelsene rett etter dødsfall i familien. Teksten om mora minner mer om en lang, ladet begravelsestale, nært og dypfølt, men uten det samme litterære raffinementet og refleksjonsnivået som teksten om faren.

Det gjør boka ujevn, men samtidig til en interessant bok om erindring og perspektiv, avstand og nærhet, i selvbiografiske tekster om foreldrenes betydning og forfatteren som sønn.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også «Hvorfor leser vi ikke Magnhild Haalke?»