Tormod Hauglands forfatterskap omfatter noveller, dramatikk, dikt, romaner. Årets «Om dyr og syn» er rubrisert som roman, noe som demonstrerer hvor intetsigende sjangerbestemmelse er nå om dagen.
Bokens hovedperson heter Tormod Haugland, og når forfatteren tar et skritt ut av romanteksten, får vi vite at romanens andre personer opptrer under fiktive navn. Vi kan derfor anta at en del barndomsvenner for tiden leter etter kjentfolk bak Berit, Åge, Ida, Åsen.
Helga Flatland skriver om smerten i en lykkelig familie
På stillferdig vis gror en normal ungdomstid i en vanlig kystbygd frem i boksidene. Tormods foreldre driver gård. Tormod er odelsgutt, med alt hva det innebærer av fremtidsutsikter.
Her er lite ytre dramatikk. Allerede som barn rapper Tormod en slåsshanske fra farens kontor, et minne fra hans tid i Tysklandsbrigaden. Vi forventer at denne skal få en betydning for romanen, men når Tormod omsider havner i slåsskamp på en bygdefest, er det med en ølflaske som våpen. Slåsshansken blir en fetisj som unggutten alltid bærer med seg, og som faren aldri savner. Og vi savner ikke mer drama.
De små ting er fortsatt i fokus i Ragdes univers
Oppveksten finner sted på Radøy, med Bergen som nærmeste by. Dette er et mørkt og illevarslende sted som bygdefolket frekventerer høyst motvillig, men øver en mørk dragning på Tormod. Med tiden er det her han skal ta sin kunst- og skriveutdanning, men enn så lenge går han hjemme, omgitt av naturlig død, slik livet på landet er, og det er her han skjøna at (…) døden var vanleg, at livet hadde noko uvanleg ved seg.
Aslak Nore har skrevet en sterk historie fra andre verdenskrig
Mens ansiktene bak de andre navnene forblir uklare boken gjennom, trer Tormod stadig tydeligere frem. Til å begynne med ser vi en tilsynelatende helt vanlig gutt vokse inn i rollen som odelsgutt, for så, når trangen til byliv og driften mot det kunstneriske – som ser ut til å ha noe med hverandre å gjøre – ikke lar seg undertrykke lenger, å vokse ut av den, fordi han var ein som skreiv. Ein som skreiv om kyr - ikke en som melket dem hver dag i grålysningen.
Dette er fint, gjenkjennelig, til tider vakkert på sitt upretensiøse vis. (Og om «Åsen» fremdeles lurer på hvem som stjal mopeden hans? Det var Tormod Haugland og «Åge»).
Anmeldt av FARTEIN HORGAR