Maria Parr har de siste åra seilt opp som en av norsk litteraturs mest profilerte og feirede barnebokforfattere, ikke minst med suksessen «Tonje Glimmerdal».
Slik ble «Tonje Glimmerdal» som teater i regi av Nord-Trøndelag teater
I «Keeperen og Havet» er vi tilbake i samme landskap som forfatterens debut, «Vaffelhjarte». Vi møter igjen Trille og Lena, på øya som kalles Knert-Mathilde. Fotballaget har fått ny trener - faren til øyas store skrekk, Kai-Tommy, som også er den beste spilleren på laget. Dette byr på en utfordring for Lena; hvordan skal hun beholde plassen sin som keeper? En ny familie flytter også til øya, de er fra Nederland, og datteren Birgitte vekker følelser hos Trille.
Mye ny energi i Glimmerdalen
«Keeperen og Havet» har blitt en varm og morsom barnebok. Parr skriver bedre enn de fleste, og gir liv til personene i romanen - forholdet mellom Trille og morfaren er spesielt godt skildret. Og hun har en egen evne til å skrive følelsesladet, uten at det blir sentimentalt.
Strålende roman om moderne samliv
Men kan man si at hun gjør det litt for lettvint for seg selv? Kanskje. Hun spiller på svært velkjente strenger. Persongalleriet er sjarmerende, men uoriginalt. Trille er den litt beskjedne gutten, dårlig i sport, Lena er den driftige jenta som utfordrer ham, og Kai-Tommy er øyas bølle, som selvsagt er en ener på fotballbanen. Dette er jo et miljø vi kjenner fra utallige andre barnebøker, og forfatteren kunne strukket seg lenger for å tilføre originalitet og særpreg.
En hyllest til lærerne
Men på den annen side: De fleste som leser «Keeperen og havet» vil kjenne seg igjen i de følelsene Parr skildrer, hun tar opp de store spørsmål i livet, med klokskap og våkent blikk for samspillet mennesker imellom. Den lille øya Knert-Mathilde blir til noe større, et sted som peker utover seg selv. Parr har skrevet en god barnebok, likevel løfter den seg ikke utover det vi forventer av henne. Vi vet jo at hun har mer inne.
Anmeldt av ØRJAN GREIFF JOHNSEN