Det var mange gode konserter på Pstereo fredag, fra Ane Brun via Silvana Imam, Firesides fortsatt potente 90-tallsrock til Brutal Kuks energirush, selv Sugarhill Gangs karaokeshow var fornøyelig på sitt vis. Men i relevans, her og nå, kunne ingen måle seg med Sigrid Raabes oppvisning i nåtidsdefinerende pop mellom klokken 22 og 23.

På grunn av flytrøbbel i Brussel er konserten med Sigrid utsatt, og hun går på fire timer senere enn først oppsatt, og på en mindre scene. Bra, fordi det gir henne enda mer oppdrift i form av et større og mer gira publikum, potensielt dårlig fordi scenen kan bli i minste laget for en av årets største norske musikk-snakkiser. Men det går nok alt i alt i solid pluss for Sigrid, som frelser en stuvende full Veita-scene så lett som bare det.

Alle kjenner hennes «Don’t Kill My Vibe», en soleklar kandidat til årets norske poplåt. I tillegg har hun en firespors EP i beltet, ellers fint lite annet offisielt materiale å vise til. Det vekker nok skeptikeren i flere enn meg, kan det holde i et helt festivalsett?

Så viser det seg at det er det innspilte materialet som ikke helt yter henne rettferdighet. Fra åpningen med "Go To War" er konserten en sammenhengende æresrunde for 20-åringen, med et låtmateriale som holder langt forbi det vi har fått høre til nå. Kontemporær pop med kommersiell appell, samtidig med nok av mothaker, overraskelser og melodiske detaljer som hinter til andre sjangre og musikkhistoriske epoker. Med det rette løftet i refrengene til at hver låt trer tydelig fram. "Raw" viser at det kan ha gått en eksepsjonell soulvokalist tapt i henne, og balladen "Dynamite" er utsøkt sår ("vi kan ikke bare ha store refrenger").

For Sigrid synger bra. Eksepsjonelt bra, både når det gjelder klokkeren pitch, timing, den rustne knekken og det elastiske spennet mellom høy og lav, tung og lett, alvorlig og sprudlende. La gå at "Fake Friends" er i overkant lik Lalehs "Some Die Young" i refrenget, la gå at lydbildet gjerne kunne tatt flere sjanser.

Det glemmes fort når det rydder rom for en frontfigurbegavelse det er lenge siden man opplever. Så fint det er å se noen som fortjener sceneplassen like mye som hun elsker den. Vi ser glimt både av det keitete og sårbare, men først og fremst eier bitte lille Sigrid scenen med stor autoritet, sjarm, formidlingsbehov, artisteri og en genuin glede over å være akkurat der hun er. Og da «Don’t Kill My Vibe» endelig kommer til slutt, er det enda et hakk mer rørende enn jeg hadde trodd det skulle bli.

En talentdemonstrasjon av de sjeldne, og en knallsterk femmer. Om det er slik vi kommer til å huske popmusikken fra 2017, så lever jeg meget godt med dét.