Pom poko var et relativt ubeskrevet blad fram til i vinter. Men etter en fullsatt konsertsal under Trondheim Calling, fikk flere øynene opp for indiegruppa med samme navn som en obskur animasjonsfilm. Det at tre av fire medlemmer har bakgrunn fra jazzlinja på musikkonservatoriet er heller ingen uting, selv om det vi hørte lørdag var langt ifra ren jazz.

Gruppa bestående av Martin Jonas Krøvel (bass), Miguel Tonne (gitar), Ola Djupvik (trommer) og Ragnhild Fangel Jamtveit (vokal) leverer et godt stykke musikkhåndverk, med låter som faller inn under flere ulike sjangere.

Djupvik trakterer trommesettet så brutalt at man bare venter på at det skal sprekke. Jamtveits vokal er som en sirene der den intens, og med overraskende kraft, skingrer utover de regnvåte plenene på Marinen. Det kan over tid kanskje bli litt vel intenst for sarte sjeler, men for en konsert på litt over 30 minutter fungerer dette helt utmerket

Jamtveit leverer også når hun ikke synger. På svevende, men samtidig nonchalant vis, prater hun underfundig og humoristisk om klisjétunge emner som været og Trondheim by. – Klinkende klart, sier Jamtveit.

Publikum ler, og det er tydelig at bandet begynner å få en fanskare. Riktignok virker det ikke som om tilskuerne behersker alle låttekstene, men det er kanskje ikke så rart med tanke på at orkesteret kun har to låter ute på de mest populære strømmetjenestene. Men de nynner nå med, og rugger på hodene sine, der de står i sine regnklær à la bjørnen Paddington.

Til å begynne med er stemningen noe uggen. Det slås på en kubjelle, og det er vanskelig å være helt med. Det endrer seg derimot fort. Når konserten nærmer seg slutten, og låten «It's a trap» spilles, hylles Marinen inn i en fanfare av støy. Det blir også mye liv når publikummet oppfordres til å danse. Noe de også gjør. At Pom Poko har scenetekke, samtidig som de behersker teknikken, er det heller liten tvil om.

Anmeldt av STEFAN KALISKI