Ørstavik fortsetter å gruble over eksistensielle spørsmål. Særlig med tilbakevendende fokus på barnet, jenta, som fortelleren ikke lenger er, «men som er i henne likevel».

Med sin finslipte effektive stil borer hun dypt i menneskesinnet. Få kan som henne skrive om angst og drømmer slik at det knyter seg i leseren. Men nå står det i stampe, både beskrivelsen av følelser og av romanfigurene.

Vi kjenner igjen karakterene, selv om det bortsett fra jeg-fortelleren (som ligner mye på Ørstavik selv) er nye personer sammenlignet med tidligere bøker. Og persontegningen er overfladisk i forhold til dybden i tematikken. En blir ikke godt nok kjent med personene til å engasjere seg i deres tanker og skjebner.

Tre kvinner skal gå over fjellet fra fransk side over til Portbou i Spania. I tillegg til den norske jeg-fortelleren er det Wilma og Leonie med barndom fra Berlin og Paris. Det skal være en slags pilegrimsreise i fotsporene til Walter Benjamin, den jødiske filosofen som tok livet av seg i Portbou, på flukt for å komme seg til Amerika i 1940. Bortsett fra denne innledende motivasjonen for turen over fjellet, er det vanskelig å spore relevansen til Benjamin senere i romanen.

Det er tre kryssende fortellinger om hver enkelts tur over fjellet. I veksling mellom nåtid og fortid krysser også refleksjonen over forholdet mellom den enkeltes barndom og voksenliv. En slags mental pilegrimsreise

tilbake til det å være småjente.

Både implisitt og direkte stilles det moralske spørsmålet uten svar: Er det frigjørende å ha sex med hvem som helst eller er seksualiteten forbundet med kjærlighet? Det er usikkert i hvor stor grad de kommer seg over fjellet - i dobbelt forstand.

Romanen har et metanivå om litteratur og forfatterskap. Bidrar drømmer, underbevisstheten, til hva som skal skrives? Det stilles direkte spørsmål om å ta med seg det viktigste inn i romanen, om det er det å skrive som er livet. «Kan livet settes på pause mens jeg

skriver romanen? Eller at det livet som er i skrivinga, er sterkere, når meg dypere, enn et annet menneske, samtalen». Et i og for seg elegant bidrag til dagens debatt om forholdet mellom liv og litteratur.

Anmeldt av VIGDIS MOE SKARSTEIN