Det må innrømmes: Med stor skepsis gikk undertegnede til sengs med «Biografien om Julius». Derfor er det desto mer gledelig at forfatterens ambisjon med boken går langt utenpå 30 års reportasjer i VG, Norsk ukeblad og andre mer eller mindre kulørte publikasjoner, som alle leverte en så fortegnet versjon av et inneburet villdyrs tilværelse, at det var langt over grensen for løgn.

Lettlest om tung stoff: En fascinerende innføring i Bibelen

Sannheten - vet vi nå - er at Julius i det meste av sitt liv var gjenstand for et mislykket eksperiment. At det var gjort i beste mening og med hjelp av evinnelige doser beroligende dop.

At han på sine eldre dager omsider er blitt leder for sjimpanseflokken i Kristiansand Dyrepark, endrer ikke et bedrøvelig faktum.

Julius ble født en vinterdag i 1979. Straks etter fødselen mistet moren interessen for sin førstefødte, noe som ikke er uvanlig. Dyrepassere lar ikke dyr dø uten videre, så Julius ble fôret med tåteflaske, og vokste opp blant mennesker. Direktør Edvard Moseid var hele tiden klar på at kjæledeggen nok skulle tilbake til flokken, men inntil videre var apen et pr-trumfkort uten like.

Nøkternt og kritisk, men uten å frata de ansvarlige ære, skildrer biografien ukritisk bruk av psykofarmaka, påfallende dårlig sikkerhet - noe rømninger og direkte angrep på mennesker vitner om - og eksperimenter på lykke og fromme.

Men mer interessant enn historien om Julius selv, er all forskningen som Alfred Fidjestøl trekker inn i boken om ham. Av dette er særlig forsøkene med tegnspråk fascinerende. Da for eksempel Julius’ amerikanske artsfrende Lucy skulle beskrive en løk, kombinerte hun tegnene for frukt og gråt. Direkte oppskakende er fortellingen om dyrepasseren som etter å ha født et dødt barn, kommer tilbake på jobb, og med tegn forklarer apen Washoe hvorfor hun har vært så lenge borte, hvorpå apen viser tegnet for gråt, og derpå stryker dyrepasseren over kinnet, som for å tørke bort en tåre.

Genetisk, belærer Fidjestøl oss, er sjimpansen og mennesket nesten like. Fasit etter å ha lest «Nesten menneske» blir et utvetydig nei til å ha dyr i bur.

Er det bare symbolsk at Edvard Moseid, til syvende og sist ansvarlig for Julius, valgte å tilbringe pensjonstilværelsen som frivillig og ulønnet medarbeider i et kenyansk reservat hvor sjimpanseunger som var blitt morløse på grunn av jakt, ble fostret opp, slik at de med tiden kan klare seg i vill tilstand?

Anmeldt av FARTEIN HORGAR