Virkelighetslitteraturen har hatt gode kår i Norge de siste åra. Knausgård, Hjorth, Espedal - for å nevne noen få. Nå er det Levi Henriksen sin tur.

Med sin blanding av norsk bygderomantikk og mytene om Amerika er han noe for seg selv i norsk litteratur. Han har gjennom flere bøker tatt oss med til det fiktive stedet Skogli, i grensetraktene mellom Norge og Sverige, ikke langt unna Kongsvinger. Fra disse skogtraktene har han skrevet flere gode bøker, ikke minst «Snø vil falle over snø som har falt.»

I «Her hos de levende» tar Henriksen utgangspunkt i sin egen fars historie. Huset som hans far Hermann Henriksen bygde med sine egne hender skal rives, sønnen tar seg inn i dette og finner gamle minner.

Hermann vokste opp med en voldelig og alkoholisert stefar, Stefanus, og la planer om å ta livet av ham. Han arbeidet i skogen og var den som hoppet lengst på ski. Fortelleren forsøker å forstå hvem faren var, og gjennom dette oppnå en større forståelse av seg selv.

For denne leser blir fortellingen litt utydelig. Hvilken historie er det han vil fortelle. Den om sine forfedre? Eller om seg selv? Sannsynligvis begge deler, og noe av problemet blir at ingen av historiene berører noe særlig, og de går heller ikke opp i en høyere enhet.

Språklig er boka ujevn, og vi finner en del setningskonstruksjoner som ikke alltid føles like elegant: «Vil sporene etter oss bli radert bort til alt som er igjen er et navn nesten ingen lenger husker?» Dette er med på å ødelegge rytmen i fortellingen, og gjennom dette noe av leseopplevelsen.

Henriksen balanserer ofte på en stram line mellom det realistiske og det sentimentale, hvilket kan være en krevende øvelse. Han ramler ikke ned denne gangen heller, men til ham å være er denne romanen smått skuffende.

Anmeldt av ØRJAN GREIFF JOHNSEN