Noe slåssing, mye drama, enda mer moro; og ganske mange ord til ettertanke bys det på i «Kunst».

Franske Yasmin Rezas stykke er en internasjonal suksess som blir spilt for første gang i Midt-Norge i en oppsetning som også er den første på hovedscenen på det nye teaterhuset i Verdal.

Etter en ukes tid på Turneteatret i Trøndelags hovedsete reiser forestillingen på turné i det som fortsatt heter Nord-Trøndelag. Men i tråd med teatrets mandat i det nye storfylket, blir forestillingen også vist i Trondheim.

I tillegg til en relativ stram tolkning av selve stykket «Kunst» inneholder oppsetningen også (delvis) improviserte samtaler med publikum. Her står de lokale forholdene og den lokale kunstdebatten sentralt. Her kan det være duket for frodige øyeblikk, ikke minst når forestillingen når Trondheim og Verkstedhallen 9. oktober, og dermed hovedarenaen for debatten i den hjemlige kunstandedammen i år.

Utgangspunktet er enkelt, men for så vidt komplisert nok. Den kunstinteresserte legen Simen (Terje Ranes) har foretatt sin største kunstinvestering, en halv million kroner for et helt hvitt lerret.

Eller; ikke helt hvitt da – Simen ser mange nyanser, han. Det gjør ikke hans beste venn Magnus (Tore B. Granås), som ikke legger noe imellom når bildet og investeringen skal karakteriseres. Yngve (Hans Petter Nilsen) er Mr konsensus, også kalt amøben i vennegjengen, han som alltid søker å glatte over motsetninger.

Forskjellen i kunstsyn avdekker ganske raskt andre motsetninger, og teksten borer dypt i de mørkeste avkroker i hver enkelt av de tre.

Det er ikke bare kunst som kan tolkes, når tonen skjerpes finner de tre aktørene fort frem til en mørk undertekst i hver enkelt tilsynelatende uskyldige replikk.

Det er gjenkjennelig så det holder, dialogen er knivskarp, og balansen mellom humor og avgrunn holdes på elegant vis. Alle har sine svake punkter, enten det er jålete kunstinteresse, troen på en psykiater eller homøopati.

«Kunst» viser hvor mye konflikt som kan ulme under et vennskap, men samtidig hvor mye konflikt et vennskap faktisk kan overleve.

I Maren Elisabeth Bjørseths trønderifiserte regi er det ikke bare drepende replikkvekslinger, men også rom også for ettertanke. Kanskje blir det vel mye av det, og vel mye nølende replikker. Tempoet kunne godt vært skrudd opp et hakk.

Men fra en vel nølende start, skrus stemningen tilstrekkelig til. Og Hans Petter Nilsen stråler litt ekstra, ikke minst i et par monologer. Én av dem ble etterfulgt av spontan publikumsapplaus på premieren, Absolutt fortjent, Yngves utlegning av komplikasjoner før hans bryllup var ikke akkurat hemmet av tempoproblemer.

Olav Myrtvedts scenografi er elegant tilpasset minimalistisk estetikk, det samme er Torgny Amdams musikk.

Er dette kunst? Hans Petter Nilsen,Tore B. Granås og Terje Ranes spiller de tre rollene i turneforestillingen Kunst. Foto: Marit Anna Evanger