Kunstnerisk ambisiøse filmskapere som tar i bruk elementer fra skrekkfilm og utfordrer realismen som den brede filmvei, ser ut til å være en voksende trend. Darren Aronofskys «Mother!» gjør noe lignende med det å være partner til en forfatter som Joachim Triers «Thelma» gjør med en ung kvinne som flytter til Oslo for å studere.
Mens Triers film, som også har norsk premiere denne helga, har fellestrekk med Brian DePalmas «Carrie», har amerikanske Aronofskys nye film fellestrekk med Roman Polanskis «Rosemary's Baby». På godt og vondt er «Mother!» likevel en film som tar sitt speisa univers mye lenger enn Trier og Polanski.
Siden debuten med «Pi» i 1998 har Aronofsky vist seg som en dristig filmskaper uten redsel for å utfordre realisme eller å blande ytre og indre landskap. Særlig i filmer som «Requiem For A Dream», «The Fountain» og Oscar-vinneren «Black Swan».
Hans forrige film «Noah» er hans største og dårligste. «Mother!» er Aronofsky på det drøyeste og mest psykologisk utagerende. Som storfilm med store stjerner er den en radikal, skrudd filmfortelling.
Filmen starter som en psykologisk skrekkvariant av teatralsk amerikansk familiedrama. Jennifer Lawrence og Javier Bardem er et ektepar hvor han er berømt forfatter og poet med skrivesperre. Hun har pusset opp hans barndomshjem av et skrekkhus på landet. En kveld får de besøk av en merkelig skikkelse spilt av Ed Harris, som forfatteren, mot hennes vilje, inviterer til å overnatte.
Derfra går filmen fra dirrende ubehag til en visuell orgie i invadering av privatlivets fred, sett med hennes psykisk ustabile blikk. Hva som egentlig skjer og forholdet mellom hva som foregår i hennes fantasi og i virkeligheten, gir mye av filmens særpreg.
Som de fleste ambisiøse skrekkfilmer kan «Mother!» sees på flere måter og plan. Tittelens henspilling på morsrolle, samt graviditeten til forfatterkona, forsterker assosiasjonene til «Rosemary's Baby». Der Polanski dyrker antydningens kunst, skrur Aronofsky til med hele verktøykista, så det nesten blir for mye av det gale.
Ett av filmens originale grep er at den bruker lydmiks i stedet for musikk til å mane fram en kakofoni av lyd til suggererende bildebruk. Gjennom gode biroller fra Michelle Pfeiffer og Ed Harris maler filmen dunkel stemning gjennom typer, replikker og spill, inntil filmen går over lik på teatrets banehalvdel og blir omtrent like irriterende som skremmende.
Finalen er visuelt blendende, samtidig som den gir flere muligheter for tolkning. Som skrekkfilm om en kunstner med stor K som suger bekreftelse og inspirasjon fra omgivelsene, er «Mother!» vekselvis imponerende og irriterende, som Javier Bardems selvopptatte forfatter. Som emosjonell gyser om en kvinne som blir invadert på alle plan av en kunstner med stor K, er filmen ujevn, men tidvis briljant. Noe å tygge på er den i hvert fall.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG