Torkil Damhaug ble med i en eksklusiv klubb da han vant sin andre Riverton-pris for fjorårets «En femte årstid». (Gunnar Staalesen, Jon Michelet, Karin Fossum og Kjell Ola Dahl er «kollegene»).

Allerede i år er han klar med nok en voluminøs spenningshistorie.

Jeg likte «En femte årstid», til tross for at den bar vel mye preg av Damhaugs svakheter: Han henfaller til ekstrem voldsutøvelse, og til ugjerningspersoner som innehar ekstrem ondskap og/eller dreper umotivert av annet enn ren galskap.

«Glasshjerte» har også ett element som spolerer leseopplevelsen. Hovedgjerningspersonen er tilsynelatende veltilpasset og vellykket, men lider av en skjult og ekstrem psykisk lidelse som man bare støter på i thrillere som dette.

Dette er banaliserende psykologisering som hører hjemme i overfladiske spenningsbøker, ikke hos Damhaug som er utdannet og har praktisert som psykiater.

Irritasjonen over dette overdøver til dels gleden over Damhaugs evne til å skrive så leserne blir hektet, og hans evne til å skape enkeltpersoner som fenger, irritasjonen over den banale løsningen blir forsterket av at den blir utført av en så talentfull stilist og forteller.

Det mest originale grepet her er at det eneste øyenvitnet til et drap på en tenåringsjente er hennes psykisk utviklingshemmede søskenbarn. Det er et effektivt spenningsgrep, i en godt fortalt underholdningshistorie. (Damhaug kan ha et visst grep om å formidle unge mennesker av i dag, men det han skriver er underholdning.)

Det tett befolkede persongalleriet befolkes ellers av ymse ekstremutøvere: den kvinneglade kjendisskuespilleren, den hjertegode og dypt forelskede tenåringsjenta, den sårbare storebroren, tanta som har konvertert til islam, hennes illsinte sønn, den sure gamle naboen med gamle svin på skogen, den hjertegode kjendisadvokaten.

Damhaug er en av få spenningsforfattere som skriver enkeltstående romaner, med nytt persongalleri for hver bok. I en sidehistorie her, som flettes elegant inn, introduseres Rivers, skrankeadvokat nettopp ute etter å ha sonet (uskyldig?) for et brutalt drap.

Med Rivers har Damhaug funnet en jeg tipper han kommer til følge videre.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL