I denne syvende boka i serien begynner hemmelig agent og operaentusiast Tom å få nok av halsbrekkende oppdrag for den norske stat, på vegne av den frie verden.

Når et rutineoppdrag i Wien går fryktelig galt, har han lyst til å sette strek med det samme, men omstendighetene tvinger ham til å være med i hvert fall litt til. En nordkoreansk plan for å ta kontrollen over Svalbard ligger i støpeskjeen, og på plass i Longyearbyen er det bare én mann som kan stoppe dem.

Med Tom Hartmann har Øystein Wiik diktet opp en ganske enestående krimhelt i norsk sammenheng. En forvokst guttebokfantasi som opplever og overlever de utroligste oppdrag, i et univers som befinner seg i skjæringspunktet mellom James Bond og en opera. Hver fortelling har sine faste innslag, med superskurker, ofte kvinnelige, skumle og potensielt dødelige maskiner, samt minst et veldig ekkelt og farlig dyr.

Utgangspunktet for hver roman ser ut til å være noen storslåtte tablåer, overdådige og spektakulære voldsscener, hvor handlingen som masker det hele sammen til et plot synes å være tenkt ut i ettertid. Ingenting i veien med det! Av Wiiks mange ville og frekke påfunn er det flere jeg husker med glede, for eksempel den dypt foruroligende beskrivelsen av attentatet på tenoren, mens han er på scenen, med morderen flyktende i båt ut Bjørvika, fra debuten «Dødelig applaus».

På sitt beste er Wiik en morsom og uredd forteller, og suverent god i skildringer av europeisk overklasse og kulturliv. Men når han snur seg mot andre typer miljø overbeviser han ikke like fullt. I en krim er det ingen krav til at alt skal være realistisk, men forfatteren må få det til å virke sannsynlig idet jeg leser det. Publikum har krav på en viss logikk, og her synes jeg det glipper en del i «Dødsrytteren», selv med en brukbar porsjon godvilje.

Så langt i serien er min favoritt «Casanovasyndromet». Med den viste Wiik at han har et større spekter å spille på enn formelbasert krim.

Anmeldt av MARIA ÅROLILJA RØ