I anmeldelser av teater, film, romaner hører et visst handlingsreferat med. Men man ønsker ikke fortelle for mye, man vil ikke spolere opplevelsen for andre.

Men det er ikke bare derfor jeg ikke forteller hvordan «Vive la Phrance» ender. Jeg vet nemlig ikke, jeg ble sendt på gangen før forestillingen var ferdig.

Jeg oppførte meg ikke dårlig, jeg kan ikke skjønne det. Jeg er heller ikke fornærmet på ensemblet. Det var nemlig resten av publikum som bestemte at jeg måtte gå.

Hvordan kunne det så ende slik, på det som i utgangspunktet fortonte seg som en lun og hyggelig torsdag ettermiddag nede kjelleren i Avant garden, med en gjeng teaterinteresserte samlet på seks langbord, med øl og peanøtter, noen tegnesaker, en skuespiller, en danser, en musiker og forestillingen «Vive la Phrance»?

Forestillingen er en delvis improvisert meta-historie om utviklingen av teater; delt inn i åtte deler – som igjen er variabler av de tre variable faktorene skrevet / improvisert teater, passivt / aktivt publikum, titteskapsteater eller teater i publikumsrommet.

Forestillingen viser hvordan den gradvise moderniseringen av teatret har gjort det stadig mer relevant for publikums egne liv, og relevant for samfunnsdebatten. Forestillingen anskueliggjør også at for å beholde denne relevansen så må teatret spille på sin egenart, at det formidler dramatikk som skapes i nået, i dialog med et publikum som er forskjellig fra dag til dag.

Det skjer på en fiffig og tilforlatelig måte; mye lettere forståelig og elegant enn man skulle vente ut fra den omstendelig intellektuelle måten stykket blir presentert på i programheftet for den pågående teaterfestivalen Bastard som denne urpremieren er en del av.

I det hele tatt er det mange, tilsynelatende smale forestillinger på festivalen som er upretensiøst, allment relevante og originalt. Og også lettere å bli engasjert av for uskolerte publikummere enn mye av det mer tradisjonelle teatret. Det er mye moro på Bastard-festivalen.

Det sagt, «Vive la Phrance» blir mer småhumring enn gapskratt, mer hevede øyenbryn enn forbløffet måping. Publikum skal brette sammen tredimemensjonable tablåer, spise peanøtter, tegne en ku, bære benker frem og tilbake, lage mat -mens trioen henholdsvis danser, spiller og snakker. De setter seg også gjerne ned på langbordene og slår av en prat. Det er trivelig og interessant, men ikke intenst. En kan innvende at de trivelige, utvendige, påfunnene skygger for innholdet i stykket.

Inntil det er tid for reality-utstemming, basert på en østerriksk forestilling fra 2000, der asylsøkere ble gjenstand for eksperimentelt teater i Big Brother-ånd. Hver dag ble en ny asylsøker stemt ut fra huset, og dermed landet, til den siste fikk innvilget asyl. I kjelleren i Teaterhuset Avant Garden, ble «mitt bord» gjenstand for det samme eksperimentet. Vi ble stemt ut etter tur, og ble stående på gangen i et alternativt fellesskap.

Vi misset siste del av forestillingen, men fikk til gjengjeld føle på forvisningen – og forestillingen hadde gradvis bygget opp sin relevans.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

Mye som skal brettes: Ikke alle publikummere får sving på brettingen av de tredimensjonale folderne, men skuespiller Robert M. Johanson er behjelpelig. Foto: Arne Hauge