Med tilgjort henslengt hverdagslighet forteller Tom (Vetle Bergan) om familien han flyktet fra, og båndene han ikke klarte å slette.
Tennessee Williams er en av de mest betydelige dramatikere i forrige århundre, og «Glassmenasjeriet» er ved siden av «En sporvogn til begjær» hans mest spilte.
Det er også hans mest personlige. Williams bærer tydelig slektskap med stykkets hovedperson Tom, «Shakespeare» blant kollegene på skolageret. Søsteren Laura er modellert etter Williams' søster som led av tung schizofreni, den skuffede og dominerende moren Amanda lengter tilbake til tiden som omsvermet ungpike, tiden før hun traff sin sterkt alkoholiserte mann som for lengst har forlatt dem.
Hun blir ny sjef på Trøndelag Teater
Ingen utpreget «happy family», altså – historien er i nær slekt med mange oppveksthistorier fra Williams og hans generasjon dramatikere. Dysfunksjonelle familier er normalen. Men historien er likevel spesiell, og spesielt spesiell er den i Johannes Holmen Dahls regi og Nia Damerells scenografi på Studioscenen ved Trøndelag Teater.
Her er synsvinkelen Toms, han er fortelleren, det er hans blikk som er vår nøkkel til innsikt i familieforholdene. Tom har en typisk høylivet 30-tallsbukse, og handlingen er åpenbart satt i de kriserammede førkrigsårene – men musikken de spiller er mer preget av be-bopen fra noen tiår senere, og scenografien er tidløs; eller rettere sagt helt naken. Scenen er en hvit boks uten dører, uten vinduer, skuespillerne må gjøre gymnastiske øvelser for å komme seg inn eller ut fra det lukkede rommet som er familiens leilighet.
Når idealisten blir et monster
Det lukkede rommet understreker med all tydelighet at mor, sønn og datter lever i sin egen lille verden; like langt fra resten av samfunnet som Lauras samling av glassdyr som er hennes erstatning for menneskelig kontakt.
Fremmedgjøringen blir ytterligere understreket av at skuespillerne, med ett unntak, henvender seg like mye til publikum som til hverandre. I denne familien er hvert medlem sin egen planet. Unntaket er mor Amanda, som er hjertelig til stede og skyver sine barn fra seg med sin blanding av hengiven kjærlighet, formaninger og klandring. Anne Krigsvoll som Amanda holder riktig nok på drevent vis litt igjen i starten, men gjett om hun tar det igjen med amorøse invitasjoner når en ung mann kommer på middagsbesøk i andre akt. Disse fem-seks minuttene med Anne Krigsvoll i fri dressur må være både det morsomste og pinligste servert på en trøndersk scenekant i 2017, moroa får en ekstra brodd fordi den formidles på kanten av en avgrunn.
«Begynnelser» begynte på Trøndelag Teater
Den aktuelle middagsgjesten, Jim O'Connor, er invitert i håp om at Laura skal finne en fremtid. Det er dømt til å mislykkes, og det smerter kanskje mest fordi det nesten går. Samspillet mellom Ragne Grande og Jon Lockert Rohde her er nydelig i sin vare balansegang mellom vemod og gryende vennskap (og kjærlighet), mellom resignasjon og håp. Mr O'Connor går kveldskurs i så vel radioteknikk og veltalenhet, må vite, og er med sine ambisjoner en sterk kontrast til det innskrenkede livet inne i trioens hvite boks.
En annen effekt av det nakne scenebildet, er at Tennessee Williams dialoger, i Inger Hagerups fremragende oversettelse, virkelig kommer til sin rett.
Teaterbygg åpnet med folkefest
Regissør og skuespillere tar seg tid til pauser mellom dialogene. Til å la dem henge. Så ting tar tid, og av og til kan vi absolutt tenke at det går vel treigt. Men det er en del av pakken her, en del av fortellingens struktur. Og det fungerer. Delvis på grunn av tekstens mange kvaliteter, delvis på grunn av gode strukturelle grep, delvis på grunn av fire fine skuespilleres finstemte kammerspill.