Levi Henriksen er en vemodig drømmer og et arbeidsjern.

I høst har han utgitt romanen «Her hos de levende», og snart kommer musikkalbumet «Verden av i går».

Tematikken i de to utgivelsene er sterkt beslektet, bearbeidelse av fortiden er sentralt. Omslagene er også identiske, et bilde av et hus ganske likt Henriksen-familiens gamle bolig på Granli utenfor Kongsvinger.

Ikke enig med Lars Saabye

- Men ulikt enkelt andre forfattere, mener jeg at ikke alt var bedre før, sier Levi – med tydelig adresse til uttalelser fra Lars Saabye Christensen. – Jeg mener bare at fortiden er et nyttig, og viktig, redskap til å skjønne nåtiden, utfyller han. Albumtittelen har han stjålet fra en av sine favorittbøker. Stefan Zweigs «Verden av i går» handler nettopp om hvordan fortiden preger hvordan vi er som mennesker.

«Hos de levende» går spesielt tett på Levis personlige røtter. Boka er historien om hans far, og farfar.

Farens ekstreme historie

- Mine nærmeste har i alle år sagt jeg skulle skrevet boka om far. For det er litt av en historie. Min fars far døde like etter han har sendt inn sine malerier til sin første utstilling, han ble etterfulgt av en ordentlig ond stefar. En av fars brødre tok offentlig selvmord i et bryllup, og far tok til slutt et blodig og endelig oppgjør med stefaren sin. En ekstrem historie, konkluderer Levi.

- Jeg har ikke vært klar for å skrive den før nå. Jeg har vært opptatt av å finne på mine egne historier. Men min forrige roman «Harpesang» hadde utgangspunkt i min mors historie, så det var ikke ulogisk å ta for seg far nå.

Levis mest usympatisk figur

- Jeg synes far i romanen ligner påfallende mye på hovedpersonene i mine tidligere romaner. Så enten så har jeg alltid skrevet om faren min, eller så har jeg bare funnet opp ham her også, smiler Levi.

- Min far var et mysterium på så mange vis, men det mest mystiske med ham er hvordan en mann som opplevde så mye jævelskap, kunne bli så omsorgsfull som ham, sier Levi.

Til gjengjeld er farens stefar blitt Levis mest gjennomført usympatiske romanfigur. Han har ett eneste sympatisk trekk – forkjærligheten til Louis Armstrong.

Arvet farens underlegenhet

- Jeg kan ingen andre ting enn å skrive og spille. Far var flink til så mye. Han kunne gjøre alt mulig med hendene sine, men han hadde ikke mye tro på seg selv. Jeg har nok arvet mye av den samme underlegenheten, jeg venter stadig på å bli avslørt, ler Levi Henriksen.

Det ser ut til å bli en stund til. Både populariteten og anerkjennelsen er jevnt stigende. «Harpesang» ble lansert i Italia i sommer, med formidabel mottagelse i mange av de største avisene. Boken er blitt sammenlignet med både filmene til Coen-brødrene og Marquez' roman «Kjærligheten i koleraenes tid» og utropt til den morsomste boka om musikk siden «High Fidelity».

Levi vet jo også mye om musikk. I den nye, og ellers virkelighetsnære romanen, utgjøres hovedhandlingen av handlinger og personer tett knyttet til virkeligheten. Men jeg-personen er ikke forfatter, han er nasjonal rockestjerne.

Kan ikke skrive bøker om forfattere

- Forfattere gjør jo ikke annet enn å sitte og skrive. Jeg har ikke lest gode bøker forfattere i hovedrollen heller, med hederlig unntak av Charles Bukowskis romaner. Å skrive om musikere gir mange flere muligheter, sier Levi – som også har opparbeidet seg egen erfaring som artist. Ikke lenge etter at den nye romanen ble lansert, kommer hans nye album.

Albumet «Det beste bandet i himmelen» fra i fjor ble et kunstnerisk og popularitetsmessig gjennombrudd. «Verden av i går» utgis 20. oktober og følger naturlig opp, med nye refleksjoner om livet med musikals komp av bandet Babylon Badlands. Albumet viser et mye mer samspilt band enn sist, en naturlig følge av erfaringen fra mange konserter.

Som forfatter er Levi av typen som liker godt å snakke om bøkene og møte lesere. Enda sterkere er det å turnere med musikken. Turneen med Babylon Badlands i kjølvannet av utgivelsen blir hans hittil største.

Onsdag i Trondheim skal han gjøre begge deler. Han er en av Gyldendal-forfatterne som møter bokpublikummet på Byscenen, og der skal han også spille låten «Arbeidsliv», med tekst som er sitert i boka.

Lengter alltid til et annet sted

Levi Henriksen liker å reise også privat. Men han liker også å komme hjem. Eller han liker verken å reise eller å være hjemme, alt etter hvordan man ser det.

- Jeg drømmer meg bort og er konstant rastløs når jeg er hjemme, lenger like intenst hjem når jeg er borte, oppsummerer Levi.

- Kongsvinger og jeg er som et gammelt ektepar. Jeg kan sutre og klage, men så snart noen utenforstående sier noe stygt om byen, så får jeg piggene ut, sier Levi – som har drømt seg bort fra Kongsvinger så lenge han kan huske. Men han har skjønt nå at han kommer til å ende der, som et trekors på kirkegården.

I barndommens rike: Her er Levi Henriksen foran sitt barndomshjem i bygda Granli utenfor Kongsvinger. Granli er brukt som innspirasjon til den fiktive bygda Skogli i bøkene hans. Foto: Foto Kristin Svorte, Adresseavisen
Levi Henriksen: Engasjert melankoliker. Foto: Foto Kristin Svorte, Adresseavisen