Fredag er det verdenspremiere på «Snømannen» basert på Jo Nesbøs krimroman fra 2007. På papiret lover filmen mer enn bra. Norges største internasjonale navn som krimforfatter står for historien. Regissør Tomas Alfredson har laget to mesterlige filmer basert på romaner, med «La den rette komme inn» (2008) og «Muldvarpen» (2011).

Dessuten er hovedrolleinnehaver Michael Fassbender en av de aller beste filmskuespillerne som tenkes kan i 40-årsalderen, tilsynelatende perfekt for rollen som Harry Hole. Flere andre dyktige skuespillere bekler større og mindre roller, mens Val Kilmer ser ut og spiller som om han er med i en parodisk C-film i rollen som Gert Rafto, beryktet politimann i Bergen.

Ved Ulrikens topp: Val Kilmer som politimann fra Bergen gir «Snømannen» et visst kalkunpreg.

For nordmenn blir det fort litt corny å se internasjonale skuespillere opptre Norge rundt, som Jo Nesbø-skikkelser som snakker engelsk, i praktfull norsk natur og stemningsfulle Oslo-scener. Det er ikke der filmens problem er. Amerikanske David Fincher viste hvor bra slike grep kan gjøres i sin amerikaniserte versjon av «Menn som hater kvinner». Innspilt i Sverige og en hakket bedre film som «The Girl With The Dragon Tatoo» (2011).

«Snømannen» fikk i fjor drøyt 40 millioner kroner, nesten hele potten av den nye incentivordningen for filminnspilling i Norge. Om filmen vil øke Jo Nesbø-turismen er ikke godt å si, men norske landskap, norsk natur og norsk snø, særlig rundt Bergen og Oslo, er blant filmens sterkere sider. I tillegg har en av de sentrale personene «I Dovregubbens hall» av Edvard Grieg som ringetone på mobilen.

Noen av problemene til filmen ligger i boka. Boka holder spenningen oppe selv om den bruker ganske billige, blodige triks for å lure leseren i jakten på seriemorderen. Som i filmversjonene av Jussi Adler-Olsens krimromaner blir det i «Snømannen» påtrengende hvordan veien fra bok til film kan forsterke svakheter i materialet.

For at grotesk, psykologiserende og handlingsdrevet krim skal bli troverdig og interessant på film må historien og menneskene gjøres interessante nok til å bry seg om. Der sliter «Snømannen». Fassbender tar Hole lenger ut enn i boka. Med lite forhistorie eller grunnlag for hva ex-dama eller politisjefen ser i ham, blir han en hul figur.

440 siders bok til to timer film krever kraftig komprimering. Katrine Bratts rolle (spilt av Rebecca Ferguson) er endret vesentlig fra boka. Ikke til det bedre. Kvinnefigurene i boka er ikke imponerende. I filmen er kvinnerollene stort sett enda dårligere. Det er vondt å se vanligvis så gode Charlotte Gainsbourg i svakt skrevet rolle som Holes eks-dame Rakel.

Musikken til Marco Beltrami er et lite lyspunkt i en film som vakler stadig mer ujevnt mellom seriemorderthriller og skrekkfilm. «Snømannen»-motivet brukes som en vinternorsk parallell til klovnen Pennywise i «It». Dessverre mangler «Snømannen» stil og tone som bærer. Det gjør at den havner et uforløst og tidvis ufrivillig parodisk sted mellom krim og skrekk.

Morten Tyldums «Hodejegerne» (2011) er fortsatt det nærmeste vi kommer en god film basert på manus eller historie av Jo Nesbø. Som seriemorderfilm hvor vi lenge bare får se skinnhanskene til morderen, er det noe gammeldags over «Snømannen». De groteske drapene er imidlertid moderne krimsadisme av hodeløst tilsnitt. Blandingen er ikke uten underholdningsverdi, men som film er «Snømannen» skuffende og overraskende dårlig.

Filmen har premiere på kino fredag 13.oktober

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av «Blade Runner 2049»