Nattforestillingen har nærmest vært på konstant flyttefot siden den ble en del av Ukas teaterrepertoar i 1995.

I år spilles forestillingen i Klubben inne i Studentersamfundet, en arena perfekt tilpasset dette formatet.

Nattforestillingen spilles ikke om natten, navnet går mer på at den skal representere mørkere og mer eksperimentelt teater, en motvekt til revyens ønskede brede publikumsappell.

SE OGSÅ: På øving med Nattforestillingen og Tambateateret

Revyen skal være for alle, nattforestillingen for de få. Og den skal være noe å bryne seg på. Årets nattforestilling er absolutt ikke for alle, og den er ikke lett å bli klok på. Det skal den ha.

Vi er i Trondheim i 1917. En revygruppe øver på en forestilling. De snubler inn på scenen i flagrende kostymer, og vi tenker at her er det duket for charleston, paljetter og steppesko. Sånne ting.

Men der tar vi feil, gitt. For tross et bakteppe av verdenskrig, dårlig økonomi og mulighet til å mønstre på handelsskip, så er det mer tidløse, ja noen vil kanskje tro mer moderne problemstillinger som trenger seg på. Jorun (Kaisa Grimsby Leskinen) driver vertshuset, trenger inntjening og er hard på flaska. Men mest av alt trenger hun noen å være glad i – og hun blir ikke glad i menn.

Idar (Ruben Buchmann) er ivrig etter å realisere drømmen om en revy, mens kona Randi (Iven Celin Ålråk) er mer ivrig etter å slå seg til ro med trygg økonomi og barn. Elisabeth (Viel Nyborg Carlsen) er opptatt av å passe på, og dulle med, lillebror Oliver (Tord Bergvoll Stavrum) som ikke har taklet tapet av far og mor. Han trenger å bli sluppet løs, finne seg selv.

Tonen i stykket veksler mellom realistisk dannelseshistorie og komedie, og hvor historien er på vei virker å være uklart for de fleste, inkludert skuespillerne. I noen korte minutter flakser det fikse referanser til norsk popmusikk på 70- og 80-tallet, før det hele drar til slutt drar seg til mot en klassisk gresk tragedie. Men ironi er ikke en del av pakka, alt formidles med dedikert innlevelse.

Flere av skuespillerne gjør tidvis fine ting, og Iven Celin Ålråk skiller seg spesielt ut med besluttsom sceneautoritet. Men de spiller på en måte hvert sitt teater, de er i hver sin verden. Det skjer ikke mye de fem imellom. Ensemblespill er dette ikke. Kanskje er dette en bevisst del av prosjektet, men jeg har vondt for å tro det.

Det er en rar følelse å bivåne skuespillere som føler så mye og så sterkt om så eksistensielle ting, og at det samtidig er nesten umulig å bli grepet av det de formidler. Men så er jo også dette rart teater, virkelig rart teater.