Det er gått ti-tolv minutter av konserten med hiphop-superstjernen Future, og jeg begynner å bli bekymret.

Ikke fordi han ikke er opplagt, Atlanta-rapperen virker å være i meget godt slag. Mer fordi vi i løpet av disse korte minuttene har vært innom hele fem låter, inkludert hits som «Draco», «Karate Chop» og Ace Hood-Samarbeidet «Bugatti». Ett hook, ett vers, deretter videre på neste i et heseblesende tempo. Skal dette bli en sånn 35-minutterskonsert? En stjerne på autopilot, som ikke kan komme seg fort nok av scenen og ut av dette kalde, rare landet?

Heldigvis blir det ikke sånn. Ikke helt sånn i alle fall. Til det er Future for dyktig, har for gode låter – og til slutt holder han på akkurat lenge nok.

Jeg har lenge vært uhyre svak for Futures stadig mer opiat-tilbakelente, nesten mumlende stil – men så duvende melodisk og syngende at det ligger helt i ytterkanten av en tradisjonell definisjon av rap. Det glassklare lydbildet hans på plate understreker hans kreative og musikalske bruk av autotune, han gir verktøyet et menneskelig, følsomt og skittent ansikt, der han bruker det til å vri stemme- og stemningsleie et knepp eller tre i sårere retning. Han skriver sanger som tilsynelatende handler om rått dop- og kvinnekonsum, men kombinert med det melankolske, gledesløse lydbildet – seigtflytende som reseptbelagt hostesaft – aner du at det dreier seg like mye om flukt og selvbedøvelse.

Future er også en særdeles attraktiv gjest på andres spor, en Future-feature er nærmest en garantist for en vellykket låt. Hans nærvær smitter, og på andres låter blir det nesten enda mer slående hvor god og særegen han er. Men selv ikke på sitt beste er Future den mest varierte rapperen, han utmerker seg gjennom et ganske konstant, relativt lavt energinivå. Jeg hadde derfor litt bange anelser for om det ville gjøre konserten til en statisk opplevelse.

På den fronten hadde vi ingenting å frykte. Godt hjulpet av fire dansere (med oppdaterte Atlanta-moves som neppe vil dominere på trønderske dansegulv med det første) er konserten overrumplende energisk. De hektiske skiftene er én ting, men Future selv ofrer også en del av de melodiøse vokale særegenhetene og går heller for kraft og autoritet, hjulpet av et lydbilde som ikke gir rom for de finere nyansene.

Og etter hvert lar han oss hvile i samme låt i opptil flere minutter også, og publikum elsker det. «Sh!t» løfter stemningen, før suverene «Thought it Was a Drought» får kveldens foreløpig beste mottakelse. De nær 7000 i teltet synger helhjertet med på de mer melodiøse Weeknd- og Drake-samarbeidene «Comin Out Strong» og «Used to This».

Det viser seg at Future kan sin dramaturgi. Jo lenger ut vi kommer, jo lengre lar han oss nyte låten, og jo bedre er de. «Low Life» er rørende, «Fuck up Some Commas» morsom og «March Madness» intens. I det vi nærmer oss timen får «Mask Off», året største rap-hit, nesten teltduken til å revne. Og i stedet for den myke landingen den kunne vært, gir Future oss i stedet en knallhard versjon – før han i stedet sender et stort sett svært godt fornøyd publikum ut i den kalde kvelden med ekstranummeret, en «Selfish»-versjon som bare nesten gjør opp for at vi ikke får oppleve Rihanna som duettpartner.

Knappe 65 minutter på scenen er vel ikke mer enn sånn akkurat godkjent, men med den formildende omstendigheten at det var skjerpet fokus og sabla gøy så lenge det sto på.

Så får jeg heller være bitte litt skuffet over at moroa delvis gikk på bekostning av Futures aller beste og mest originale sider.

Future kjenner sin dramaturgi. Jo lenger ut i konserten vi kommer, jo lengre lar han oss nyte låten, og jo bedre er de.