Det er både logisk og fortjent at fem jazzflinkiser har blitt et av Norges største popband. Det er også logisk at det som kan være den siste konserten med bandets nåværende besetning finner sted på Uka i Trondheim, byen der bandet startet og gjorde sine første konserter for bare noen få år siden.

For det siste halvåret har det vært uro i leiren. Vokalist Ingrid Helene Håvik og trommis Trond Bersu har i høst vært i studio uten de tre andre, og da gruppa i vår utga den Stargate-produserte singelen «5 Million Miles», var det kun Håvik som bidro.

LES ANMELDELSEN: Møtet med Stargate varsler en ny æra

Hvis dette var den siste konserten med Kristoffer Lo, Marte Eberson og Øystein Skar, kunne de ikke bedt om bedre finalespot - i teltet under Uka i «hjembyen», foran 7000 hengivne fans. Ikke dårlig for et band som i 2011 spilte for knapt 200 på Knaus - men som siden har turnert verden rundt.

Da «Since last wednesday» ljomet fra teltscenen, som nest siste ekstra ekstranummer, var stemningen elektrisk i teltet. Det var allsang, hopping og dansing, mens vi ble bombardert med et massivt og imponerende lysshow. Der og da var det åpenbart at dette var en konsert som betyr mye for bandet. Sånn føltes det ikke alltid.

Konserten med Highasakite under Uka kan være den siste med nåværende besetning. Vår anmelder syntes å merke en viss resignasjon hos bandet.

Faktisk startet det litt daft med «My mind is a bad neighbourhood» og «Chernobyl», to av de svakeste låtene fra fjorårets «Camp Echo», som begge låt enda mer kjølig og maskinelt enn på albumet. Den «radioaktive» lyssettingen hjalp ikke akkurat på.

Heldigvis løftet stemningen seg betraktelig på «Somone who'll get it» og «Leaving no traces». Her kom konserten ordentlig i gang, og Ingrid Helene Håvik viste at hun har vokst enormt som frontfigur. Hun framsto både selvsikker og trygg.

Hun har et fascinerende spenn i stemmen, og kan gå fra iskald synthpop-dronning til lidenskapelig roping, tilsynelatende uten å anstrenge seg. De andre fire, derimot, gjorde mindre ut av seg enn hva jeg har sett tidligere, selv Kristoffer Lo som vanligvis er høyt og lavt på scenen.

Selv om bandet gikk på allerede klokken 21, var det overraskende mye snakking blant publikum under låtene. Det ødela for de mer rolige partiene, i hvert fall for oss litt lengre bak. Som på Bon Iver-coveren «Heavenly father» og nydelige «God don't leave me», som heldigvis fikk et løft fra og med korpartiet mot slutten.

Lydbildet var kanskje hakket mer synthtungt enn tidligere og bar et visst preg av å være til dels ferdig programmert. Heldigvis hadde flere av låtene små vrier som bidro til å gjøre dem mer organiske.

Verre var det at lyden i teltet opplevdes som litt lav. Spesielt på Håviks vokal som ble overdøvd av publikums allsang på for eksempel «Golden ticket», mens gullkonfetti ble pumpet ut fra kanoner på scenen.

Låta de skrev til tv-serien «Frikjent», «Keep that letter safe», var en av dem som fikk best mottakelse. For min del ble «Hiroshima» et av de store høydepunktene, før runden med ekstranummer startet med «My name is Liar». At vi ikke fikk høre noen nye låter, er kanskje ikke så rart situasjonen tatt i betraktning.

De som har sett Highasakite før, vet at de alltid leverer varene. Det gjorde de også torsdag kveld, men litt mer på det jevne enn tidligere. Det gikk an å merke en viss resignasjon hos bandet; de hadde ikke den samme gnisten som for eksempel på Pstereo i fjor. Det satte en demper på opplevelsen.

Likevel var det rørende og nesten litt vemodig da de etter 100 minutter avsluttet på sedvanlig vis med «Lover, where do you live?». Det ble et verdig punktum.