Jesus er ei ung jente, Gud er en enda yngre gutt. Voksenskuespillerne er der mest som støttespillere for de virkelige stjernene på scenen.

Så mye er snudd på hodet i «Søndagsskolen» på Trøndelag Teater. Bortsett fra det viktigste: formidlingen av fortellingene i Bibelen, de som alle lærte på skolen og/ eller i søndagsskolen i gamle dager, men som visstnok ingen lærer nå for tiden.

Bibelens historier er også en viktig referanse for mer moderne kulturuttrykk. Referanser mange nå ikke skjønner bakgrunnen for. Hva er babelsk forvirring? Handler Jobs bok om den avdøde Apple-sjefen?

Kompakte utgaver og forklaringer av Bibelen er blitt en slags trend denne høsten. Etter Alf Egil Walgermos bokutgivelse «Røff guide til Bibelen» følger familieforestillingen «Søndagsskolen», som er Bibelen for nybegynnere, eller Bibelen for dummies; en kompakt presentasjon av noen av de mest sentrale fortellingene i den hellige bok.

Derfor da denne kompakte innføringen i fortellinger som har bergtatt generasjoner, med støtte av sterk formidling av deler av den nordiske salmeskatten. Vi får «Så ta da mine hender» og «Ingen er så trygg i fare», Noahs ark og Babels tårn, Sodoma og Gomorra og en sterk formening om at Herren både ga og tok.

LES OGSÅ DISSE ANMELDELSENE: Sterk «Glassmenasjeriet» på Studioscenen

Når idealisten blir et monster - Ibsen på Hovescenen

Tyra Tønnessens forestilling starter ved Skapelsen, altså begynnelsen av Det gamle testamente – og går frem til Johannes' åpenbaring som avslutter Det nye testamentet. Det er én time på hver del av bibelen, med søt saft og tørre boller i midten. Da Stein Winge satte opp Bibelen på Det Norske Teatret for noen år siden, brukte han seks timer. På en tredjedel av den tiden er det klart presentasjonen blir litt mindre grundig.

Det er lettere å lage teater av Det nye testamentet. Første del av Bibelen kan bokstavelig talt bli vel mye ørkenvandring. Og kanskje burde Tyra Tønnessen valgt enda litt hardere, tatt bort noen av elementene i første akt, spilt andre lenger ut.

Første akt er litt røff å få tråden i. Bortsett da fra selve hovedsaken: at Det gamle testamentets Gud er en hard nøtt. Han ser jo svært hyggelig ut i denne oppsetningen, i 11 år gamle Fillip Flaten Hoffs milde skikkelse. Men enn de prøvelser han utsetter Abraham, Moses og Job for! De opplever den ene landeplagen etter den andre, blir beordret til å ofre, drepe sin elskede sønn, og ja – for ikke snakke om Job som får kjeklingen mellom Gud og Satan svært tett på seg.

I andre akt får Gud selv barn, og mykner betraktelig. Med Jesus får vi en sammenhengende historie fra unnfangelse til himmelfart, med samlingen av disipler, mirakler, konfrontasjoner med fariseere, før hovedfokus på påskens lidelser og mysterier.

Det er en vidunderlig akt, der de seks barna fra 10 til 13 år virkelig får utfolde seg, ikke minst 13 år gamle Astrid Oline Rinnan Green i hovedrollen som Guds sønn. De seks barneskuespillerne er inn og ut av forskjellige roller, de fire voksne likeså – og når de tre musikerne i orkestergraven ikke spiller på sine instrumenter, må de også til pers på scenen.

Musikalsk er oppsetningen storveies, 13 salmer i kortversjoner i Åsmund Flaten og hans medmusikeres trygge hender. Det er ikke egentlig for mange salmer, men jeg kunne absolutt ønsket meg at forestillingen kunne dvelt lenger ved enkelte av dem. Kvaliteten på musikken ber om det, og i tillegg ville forestillingen tjent på fordypning, at ettertanken hadde fått større spillerom. I Ingrid Bergstrøm har også ensemblet en sanger som kunne fått enda større spillerom.

Men det er flott også som det er. At barna fra 10 til 13 år makter å formidle så mye tekst som de gjør, på en så suverent avslappet måte, er imponerende. Hvor samspilte de seks har blitt gjennom prøveperioden viser forestillingens intenst lekne høydepunkt, den skremmende apokalypsen fra Johannes åpenbaring. De seks barna i verbal duell på scenekanten er forestillingens siste scenebilde.

Leiko Fuseyas scenografi skaper akkurat et så mystisk preg som historien krever, samtidig som den er enkel og velfungerende. (Bortsett da fra en liten mekanisk nestenulykke i første akt på premieren.) Et kort glimt av Gud og hans sønn oppe i tårnet helt mot slutten er forestillingens lille øyeblikk av virkelig visuell magi.

Teksten i forestillingen er i sin helhet hentet fra Bibelen og salmetekster, bortsett fra en innledningen som henvender seg direkte til publikum.

Gjengen tar ikke bare scenen, men hele teatersalen i bruk gjennom forestillingen, så er det jo også en skikkelig stor historie de skal formidle.

Gud er ikke bare i detaljene: Fillip Flaten-Hoff (11) spiller "hovedrollen" som Gud i Søndagsskolen. Foto: Marit Anna Evanger
Visuell opplevelse: Ingrid Bergstrøm er også ensemblets sterkeste vokalist. Foto: Marit Anna Evanger