Boka starter med noe som minner om erkjennelse ervervet gjennom evinnelige skuffelser: «Det er berre to tragediar i livet: Tap av kjærleik og jordskifte», og du tenker, men dette kan da ikke stemme!

Er det ironisk?

Tap av kjærlighet er ikke vanskelig å forstå som én av to tragedier, men jordskifte?

Tragedie?

Det er her du satser de tre neste timene på at det i bånn av «Jordsjukantologien nr. 1» ligger et eller annet subtilt som versesmeden med den melankolske stemmen og de kloke visene skal åpenbare. Og i diktene som handler om tap av kjærlighet, går det som forventet. Bjella innfrir.

Jernbanestasjonen på Ål er universets sentrum i helt nydelig sceneadopsjon av Stein Torleif Bjellas vise-univers

Et vers som går sånn - «Å leva er å ta ein tjans / Du veit sjølv når du er fri. / det er forskjell på lidenskap og samanbrot // Eg nikka. / Livredd for å bli avvist. Å bli fri var det siste eg ville» - viser da også en forfatter som har grepet noe intenst vesentlig i tapsopplevelsen.

Her, og i mange av de andre diktene også, ligger besk livskunnskap marinert i bittersøt etterpåklokskap.

Jordskifte på sin side, den andre av Bjellas to tragedier, tas som kjent hånd om av Jordskifteretten, og mange som har vært gjennom et slikt oppgjør kan skrive under på at det ikke er alle gitt å komme fra det med alle ønsker innfridd. Da Bjella ved en anledning opptrer under eget navn, får vi tro at han er blant dem. Derfor fremstår også enkelte linjer i hans diktdebut som nidvers.

Her er hevn og skadefryd i skjønn forening med gammelt nag som aldri dør. Slikt er sjelden vakkert. Det er heller tvilsomt at poesien er den best egnede sjanger for interne oppgjør. Men så løftes tekstene ut av den private sfæren, og sier noe om dette livet, som ingen av oss går ubekymret gjennom: «Det er mange i antologien / som treng mykje oppmuntring. // Det er slitsamt / Men truleg verdt det.»

Anmeldt av FARTEIN HORGAR