- Dagens situasjon i skolen er en sørgelig affære, sier kunstteoretikeren Brockmann. Han sikter til debatten om fraværet av estetiske fag i skolen. At sang nylig ble fjernet fra skolens overordnede læreplan. Tegning forsvant for lenge siden. Og skjønnskrift er noe dagens unge knapt har hørt om.

Sang i hver skoletime

Vi møter ham hjemme i leiligheten på Frogner i Oslo der han har bodd siden han flyttet fra Trondheim i 1988. Berlineren serverer kaffe og tysk apfelstrudel.

- Kunst kan gi oss et utgangspunkt for å se verden på en annerledes måte. Vi må lære oss å se, og se mulighetene, sier Jan Brockmann, tidligere professor i form og farge ved NTH.

- Det eneste stedet der vi kommer i berøring med våre sanselige og kreative sider er i barnehagen. Barnehagen er stedet hvor det estetiske feltet fortsatt har noen muligheter ved at man synger sammen, tegner og spiller litt teater. Før var det faktisk vanlig at hver eneste undervisningstime i skolen begynte med allsang, uansett hva slags fag det dreide seg om, om det var matte eller fysikk. Og nå blir det ikke sunget lenger, til tross for at musikken er noe av det som har stått sterkest i norsk kultur, sier Brockmann og understreker hvor viktig det er for fellesskapet og følelse av tilhørighet, spesielt med tanke på integrering av våre nye landsmenn. Dessuten snakkes det mye fra politisk hold om bevaring av våre kulturelle verdier.

Han mener det er et merkelig paradoks med tanke på den digitale utviklingen som fører til at mye av det praktiske industrielle arbeidet forsvinner. Arbeidsdagen vår blir kortere, og tjenesteyrker vokser, og de produserende yrkene blir færre.

Les også: - Hodet fungerer ikke om ikke trivselen er på plass

Dette gjør oss dummere

- Musikk, billedkunst, litteratur og teater vil jo bli enda viktigere enn det er i dag. Og at det da forsømmes med fravær av utdanning, at det estetiske området blir noe fremmed, det er korttenkt. Det er ikke bærekraftig. Og det gjør oss dummere, sier kunstprofessoren. Både for fremveksten av vår art og for vår oppvekst har samspillet mellom øye og hånd vært skjellsettende.

- Hvis vi sammenligner oss med apene ser vi at finmotorikken mellom hendene og øynene er langt mer utviklet hos oss mennesker. Det har med utvikling av intelligens å gjøre. Og hvis vi ikke lenger utvikler dette samspillet mellom øye og hånd, for eksempel gjennom håndskrift eller tegning, hemmer vi utviklingen av oss som individer. Det er en fordummingsprosess, sier Brockmann som underviste i form og farge ved NTH på 70-tallet.

Les også: Gjenskaper kunstnerlivet i Trondheim på 60-tallet

Har sans for provokasjon

- Hvordan møter vi kunst i dag?

- Dagens unge får store deler av sine visuelle inntrykk gjennom popmusikkens billedproduksjon. På den ene siden er dette bare en ytterlige bølge i den billedflommen som overøser oss. Men på en annen side har det også bidratt til å videreutvikle et rikt billedspråk som henter inspirasjon fra tidligere avansert kunst. Dette trigger fantasien vår og gjør at unge mennesker blir oppmerksomme. Og oppmerksomhet er helt vesentlig i kunsten. Jeg liker ordet provokasjon fordi det egentlig betyr å fremelske noe, eller fremkalle noe. Dette er også viktig for den visuelle intelligensen, at ikke alt bare forflater, sier Brockmann og fortsetter:

Les om åpningen av utstillingen med Gruppe 5: Fullt hus for Gruppe 5

Satsingsområde for NTNU og Trondheim

- Det kan virke som om jeg er gammeldags, at jeg vil terpe på skjønnskrift og tegneundervisning og ikke ha noe å gjøre med ny teknologi. På 70-tallet var jeg opptatt av å utvikle forholdet mellom teknologi og kunst. Jeg holdt foredrag om computerkunst som jeg egentlig ikke visste noe særlig om. Men jeg snakket om betydningen av informasjonsestetikk og tenkte at her har Trondheim en enestående mulighet. Dette var den spede begynnelse for feltet der teknologi og kunst møtes. Og nå, mer enn 40 år senere, er dette et satsingsområde ved NTNU. Det har skjedd en vanvittig utvikling, sier Brockmann og understreker at det handler om å ha to tanker i hodet samtidig. At vi er avhengige av å ha både teoretiske og praktiske fag.

Kunstprofessor Jan Brockmann synes det er en sørgelig utvikling i Norge der estetiske fag stadig får mindre og mindre plass i skole- og utdanningssystemet vårt. Foto: Foto Kristin Svorte

Mennesker må ikke bli redskaper for maskiner

- Det er plass til laptopene på universitetene og kunstakademiene, men forskningsrom med atelier der man kan utfolde seg praktisk er det langt mindre av.

- Hva synes du om datakunst?

- Hvis noen har et uttrykksbehov og en uttrykkskvalitet i sitt virke, vil det komme til syne gjennom disse datamaskinene. Da blir maskinene bare redskaper. Men omvendt, hvis menneskene bare blir redskaper for maskinen, som det svært ofte er blitt, da er forholdet snudd på hodet, og det er ikke bra. Forholdet mellom herre og knekt står i fare for å bli snudd. Og da er det plutselig maskinen som styrer uttrykkene.

Les også: - At farfar var kunstner gjorde veien mer åpen

Stort volum og mangfold av kunst

- Men hvordan mener du vi skal skille god og dårlig kunst?

- Det vil alltid være subjektive synspunkter på kunst. Objektive kriterier som noen mener finnes i referanser fra eldre klassisk kunst, vil ikke kunne benyttes på mye av det som finnes av kunst i dag. Det kommer til kort. Kunsten er ofte på et annet sted enn der kunstteoretikerne vil ha den, sier Brockmann og sikter til det han kaller en ny uoversiktlighet i kunstverden i dag. Det produseres kunst i et utrolig volum og mangfold over hele verden, noe som gjør det vanskelig å orientere seg innenfor kunstfeltet.

Les om Håkon Bleken: - Jeg maler ikke så mye lenger, kanskje hver tredje dag

Kunst lærer oss å se

- Et kunstverk er mer enn bare en gjenstand. Det er noe mer der. Og det «mer» knytter seg til verk som vil vare, at de har noe i seg som gjør at de overlever i sin fysiske og ikke -fysiske eksistens. I dag er det mange yngre kunstnere som arbeider annerledes. De lager ikke verk som varer, men uttrykker seg med umiddelbare innspill. Dette er også kunst som kan gi oss et utgangspunkt for å se verden på en annerledes måte. Vi må lære oss å se, og se mulighetene. Kunsten kan skjerpe vår mulighetssans og styrke vår motstandskraft mot å underholde oss til døde.

Les også: Denne bygården blir Kjell Erik Killi Olsens nye kunsthus i Trondheim

For å holde ut verden

- Hva slags stemme har kunst i dag?

- Den ligger ikke bare hos kunsten, men også hos mottakerne og handler om hvor lydhøre vi er. Jeg kan ikke tenke meg å miste kunstens stemme, da vil livet for meg bli mye fattigere. I hvilken grad kunsten kan forandre verden til det bedre, noe jeg som ung mann var helt overbevist om at den kunne, har jeg blitt langt mer skeptisk til. Men for å holde ut verden er kunsten viktig. Mediene har et ansvar som formidlere, både på papir og nett. Og i eteren må ikke kunsten delegeres bort til aparte plattformer og bloggere. Rydd plass for kunstdialogen, avslutter Brockmann.