At en passe rørt Aurora Aksnes skal stå midt i Nidarosdomen denne novemberkvelden – «med folk i alle retninger», som hun sier, var slett ingen selvfølge. At det likevel ble noe av, skal vi være sjeleglade for.
Første gang jeg så Aurora live, for snart to år siden, ble jeg slått av hvor voksent det låt. Og det var ikke utelukkende positivt. Den gangen mente jeg at perfeksjonismen på mange måter overskygget entusiasmen og lekenheten jeg søkte i en så purung artist. Det viste seg å være en noe overfladisk observasjon. Der jeg den gangen hørte spor av noe pretensiøst, er jeg etter hvert blitt omvendt.
Erkjennelsen kom for alvor da jeg hørte hennes fenomenale versjon av David Bowies «Life on Mars», en tolkning så imponerende sensitiv at jeg skjønte at her er det substans på nivå med ambisjonene, og vel så det.
LES INTERVJU: - Jeg er veldig følelsesstyrt og av og til veldig teit
Noe av det mest fascinerende ved Auroras prosjekt, er hvordan det i stor grad kretser rundt møtet mellom barnets åpne uskyld og undring, og voksenverdens muligheter og kunnskap - men også kynisme, begrensninger og råskap. En motsetning glimrende spilt ut på Auroras første og foreløpig siste album, «All My Demons Greeting Me as a Friend» fra 2016.
Kontroversen på forhånd, der hun først ikke fikk slippe til i Domen, var egentlig ganske uforståelig i utgangspunktet. Det kan ikke finnes mange artister i det utvidede poplandskapet som kunne passet stort bedre. Musikken hennes har kanskje ingen direkte religiøs dimensjon, men den er definitivt spirituell og sjelesøkende, med en kontemplativ nerve i tekst og musikk som burde kle kirkerommet.
«Domen er ikke en nøytral konsertarena»
Og om det var et fnugg av tvil om det ville fungere, forsvinner den så å si umiddelbart. Betegnende nok sitter du ikke og er redd for om hun klarer å bære tyngden som ligger i omgivelsene – men mer for om hun lar dem farge uttrykket i for stor grad, gjøre det til noe stivt og formelt. Men Aurora er heldigvis seg selv: Hun har den uanstrengte naturligheten og det elskelige vesenet som av og til gjør seg enda mindre enn hun er mellom sangene. Men hun er også den store vokalisten og sangtolkeren som har all trygghet og selvtillit i verden når hun kobler seg på musikken. «Det er lenge siden jeg har vært nervøs for å stå på scenen. Men det kjennes fint, litt som en forelskelse», sier hun på sitt karakteristiske vis, og praten går fra mikro- til makronivå, fra stikkende tånegler til musikkens universelle kraft.
LES ANMELDELSEN: Aurora imponerer
Klokelig nok har hun satt sammen et sett som svinger utenom de mest poppa og dansbare låtene. Vi får ingen «Conqueror» eller «Running With the Wolves», uten at det føles som et savn. Hun åpner med «Nature Boy», jazz-standarden skrevet av hippien Eden Ahbez, et naturbarn med sjelelig slektskap til kveldens hovedperson. Bortsett fra egne låter tolker hun også Eivind Skeies nyere salme «Helt til månen går til ro» («Verden er mer full av gråt, enn et menneske forstår /derfor kommer engler hit, fra et sted hvor lyset rår») og Howard Blakes julesang «Walking in the Air», sistnevnte i anledning at konserten ble filmet og blir sendt på NRK i romjula.
Besetningen hennes er betydelig utvidet for anledningen - i tillegg til hennes faste band, bidrar Oslo Fagottkor, TrondheimSolistene, Ruth Potter på harpe og Petra Bjørkhaug på orgel, i nye arrangementer signert Knut Anders Vestad. Dette til tross, det er aldri noen tvil om hvem som bærer kveldens konsert. Fortsatt er Aurora en enda bedre performer (vi har ikke et like godt ord på norsk, «artist» eller «utøver» er ikke like dekkende) enn hun er som låtskriver. Når det er sagt, hun serverer et knippe nye sanger med flott fasong, som lover særdeles godt for neste album. Om den sakrale rammen spiller inn på noen måte, merkes det best gjennom at det er de mest nakne sangene som rammer hardest. «Trough the Eyes of a Child» er en nydelig låt og den er enda finere i kveld (selv om jeg savner «Home», en sang jeg tror ville passet helt eksepsjonelt godt i kveld). Omgivelsene understreker alvoret, og det gir mening at popartisten får tre i bakgrunnen.
- Det er akkurat som om de sangene jeg skrev da jeg var ti-elleve år, passer livet mitt bedre nå
Og da nevnte «Life on Mars» kommer, kun akkompagnert av el-piano, står tiden dørgende stille i det hun leverer en magisk versjon for historiebøkene, så ladet og så finstemt at det nesten ikke er til å tro at sangeren fortsatt bare er 21 år gammel. Jeg har et anstrengt forhold til coverversjoner av sanger som står meg nær, men jeg hadde gladelig betalt flere hundre kroner for å høre akkurat Aurora synge akkurat den sangen, akkurat i Nidarosdomen -–bare én gang til i mitt liv.
Vi er rett og slett bra heldige, både vi 1100 som får oppleve Aurora i kveld, og alle andre som får sett det på tv senere.
Herre Gud, så fint det var. Om det er lov å si.
Anmeldt av VEGARD ENLID