Hvis du skal se en god, intens og velspilt thriller med et sosialt hjerte, som ser ut som om den utspiller seg i norske landskap, er det «Wind River» som gjelder denne sesongen. Det er lenge mellom hver gang det kommer bedre amerikanske filmer eller thrillere fra snødekte landskap. Fra dialog og intrige til spill og bruk av landskap, får «Wind River» til omtrent alt som kinoaktuelle «Snømannen» mislykkes i.

«Wind River» er tittel på filmen og et indianerreservat i Wyoming. Det er der handlingen utspiller seg, inspirert av faktiske hendelser. Jeremy Renner og Elizabeth Olsen spiller hovedrollene. Han som profesjonell jeger som ved filmens start finner liket av en død, delvis naken indianerkvinne i snøen, i skogen. Hun som FBI-etterforsker i jakt på hva, hvem, hvorfor og hvordan.

Fram til 2015 var regissør og manusforfatter Taylor Sheridan en ukjent B-skuespiller, selv for mer enn middels filminteresserte. Som manusforfatter for dopthrilleren «Sicario» (2015) og ransthrilleren «Hell or High Water» (2016) ble han et raskt stigende navn i Hollywood, som bakmann for to av de beste amerikanske thrillerne fra dette tiåret. Han ble Oscar-nominert for den siste.

Svært god dialog, typetegning og anretting av historien som en slags moderne, brutal western med sosial bunn, gir «Wind River» fellestrekk med «Hell or High Water». Forskjellene er likevel mer åpenbare. I det ytre i form av iskaldt, snødekt landskap, i en historie med særlig blikk for menn tynget av sorg, samt skjebnen til to unge indianerkvinner.

Stort øde lanskap: Jeremy Renner er offentlig ulvejeger i indianerreservat i Wyoming i thrilleren «Wind River» som er en av årets beste i sjangeren ifølge vår anmelder.

«Wind River» vinner mye på manus, miljøskildring og svært god, økonomisk typetegning i de sentrale rollene. Jeremy Renner har ikke vært så god, fått så mye å spille på siden han drev og ble Oscar-nominert for en del år tilbake for «The Town» og «The Hurt Locker». Graham Greene som ble Oscar-nominert for «Danser med ulver» har endelig fått en stor og god birolle igjen som indianerlensmann, mens Elizabeth Olsen endelig spiller i en god film igjen.

Mens både «Snømannen» og premiereaktuelle «Mord på Orientekspressen» sliter med å koble forbrytelser fra fortiden med filmenes nåtidsplan, klarer «Wind River» det på eminent vis ved å ta et overrumplende steg tilbake i filmens avgjørende scene. Det er så uvørent og godt gjort at effekten blir ekstra sterk når tidsbildet smeller tilbake igjen.

Filmen får et ekstra løft av filmmusikken til Nick Cave og Warren Ellis. Nesten som et gresk kor går den lenger i å spille opp mot bildene enn filmmusikk vanligvis gjør. Filmens lydspor er nært beslektet med Caves siste album «Skeleton Tree», og som det kan filmmusikken og filmen sees og høres som en fortelling om tap, smerte og sorg. Det er sjelden å se en amerikansk krim og thriller med så sterkt blikk for offeret for voldtekt og brå død som «Wind River». Det gjør den ikke dårligere, for å si det sånn.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også «Ransklassiker fra Trumps Amerika»