Zeshan Shakar er oppvokst på Stovner og født i 1982, samme år som Tove Nilsen utga «Skyskraperengler». Mohammed og Jamal, hovedpersonene i Shakars roman, er også skyskraperengler i en drabantby, og sentrum for deres univers er Tante Ulrikkes vei, hvor de bor.

Deres 2000-tallshverdag har lite til felles med den jentene i Tove Nilsens Bøler sleit seg gjennom på 60-tallet. Stovner er en ghetto. Gutta vet det. Selv om Mo og Jamal bor i samme gate, er de i hver sin ende av ghettoen.

En dag mottar de et skriv fra Lars Bakken. Han er forsker, og emnet for rundskrivet er «Kartlegging av hverdagen til unge i Groruddalen». Han ber dem fortelle om seg selv og sine liv, og når prosjektet avsluttes om fem, seks års tid, vil det trekkes en vinner av et gavekort pålydende 10 000.

Skoleflinke Mo setter seg straks til familiens pc. Jamal har ordet i sin makt, han og, men mangler den ro og grammatikk som trengs for å forfatte brev. Til gjengjeld har han et gatespråk som swinger, og der sindige Mos ambisjoner er en universitetsgrad i økonomi, går rastløse Jamals mer i retning av å rappe, og om ikke det blir noe, i hvert fall være gatesmart. Lars Bakken sender ham kassetter, og lar ham prate på dem.

Hvordan forfatteren har maktet å skape to så distinkte karakterer, uten å gjøre noen av dem til karikatur, er intet mindre enn imponerende. Hverdagsrasismen som lett rettferdiggjør sin posisjon som bakteppet i en roman som dette, har han styrt unna. I stedet inviterer han leseren hjem til to familier, hvor den ene er dysfunksjonell så det holder, og den andre er såkalt veltilpasset. I begge ser vi hvordan samfunnets strukturer former dem, og hvordan de makter - eller ikke makter – å være en fungerende del av det.

Bak den tilforlatelige og verdinøytrale tittelen, skjuler det seg et krast angrep på systemer som, i beste mening, skyver mennesker som allerede er på vei utfor, over kanten.

Romanen viser også mekanismene i den gryende polariseringen mellom norske muslimer og storsamfunnet, i kjølvannet av 11. september, 2001. Måten forfatteren, uten å si det, påpeker viktigheten av dialog, er elegant. Samtidig blir en litt fortvilet, for selv om alle vil det gode, viser denne debutromanen hvordan negative krefter så å si har fritt spillerom.

Anmeldt av FARTEIN HORGAR