«På veg over Atlanteren gjekk det opp for Eilert at Lars ikkje berre ville bort frå Norge, men bort frå seg sjølv», skriver Edvard Hoem i fjerde roman i sin utvandrerserie.

Lars, får vi også vite, har en tungsindig side, og mor Beret Anna, som kjente ham best, mente hele tiden at han «ikke hadde sinn for» å emigrere til Amerika. Der gikk det da også over stokk og stein, og tilbake i gamlelandet ender han sine dager under en lobotomioperasjon.

Fortellingen om den mislykkede amerikafareren er en hel roman i seg selv. Problemet er at Hoem ikke gjør romanstoff av det. Lars blir en person i Hoems krønike som han stadig vender tilbake til, ikke fordi han er spesiell interessant, men fordi han nå engang hører hjemme der. På linje med andre familiemedlemmer. Som Eilert. Som de som ble igjen på fjellgårdene omkring Molde. Som Eilerts barn. Hele slektens barn, og til slutt Edvard Arnt Hoem selv.

Gjennom disse får forfatteren – noen ganger kalt skrivaren, noen ganger kronikøren, men aldri romanforfatteren – formidlet både sin families historie, en utvandrer- og en innvandrerhistorie, fortellingen om depresjonens Amerika, mellomkrigstiden og krigstiden både i Canada og Norge, til slutt, etterkrigstid med en antydning om at oljen snart skal flomme.

Som sådan er «Liv andre har levd» et strålende, om enn vel omstendelig tidsbilde, og terningvaløren blir et kompromiss mellom det som i sakprosaforstand er vellykket, og det som romankunst er fraværende, i beste fall ufullendt.

Best er boka der det er fortellingen om Eilerts kanadiske pionerliv som skildres. Jorda han eier, som myndighetene stadig eter biter av fordi avlingene svikter og han henger etter med gjelda. Hans første ekteskap, som ender med konas død. Hans andre ekteskap. Begge harmoniske. Omsorgen for barna, og med tiden, barnas omsorg for ham.

Men ikke før har leseren avfunnet seg med at dette er blad fra en families dagbøker, deres nennsomt arkiverte dokumentasjon på flere generasjoners strev, lykke, sorg, kort sagt, levd liv, så slår teksten til med kunnskap bare en dikter kan ha. «Skrivaren» blir dikter, forlater «Kronikøren», og beveger seg ut i romanuniverset.

Men ikke før har det skjedd, så er det som om både skriver, kronikør og dikter melder pass, og rett og slett gir ordet til den rene spekulasjon: «Brudgommen som kanskje hadde vore ute og røykt ein sigarett, stakk ein peikefinger inn gjennom ein dør som sto på klem og vinka Martha til seg. Salmesongen held fram i stua, og kan hende tok dei eit dansesteg eller to …»

Ti sider senere kommer til gjengjeld en nydelig skisse av både tid, sted og person i et frieri som igjen er romanstoff, men som ikke blir til noe i det virkelige livet, og som med sin bisetningsaktige eksistens ikke tilfører boka noe som helst. Enda verre går det i en scene der en skokk indianere har brukt tid i en av slektas butikker, hvorpå det «tok lang tid å gjera reint»

Generaliseringer om urbefolkning som dette var tidstypiske for mellomkrigstiden, og igjen, det er praktfullt romanstoff, men utrolig lite kledelig når de kommer fra en forfatter i 2017, uten at det problematiseres.

Anmeldt av FARTEIN HORGAR