Det hviler fortsatt mye mystikk rundt både livet og døden til den chilenske poeten, politikeren og nobelprisvinneren i litteratur, Pablo Neruda (1904-73). Senest i høst meldte BBC at han ikke døde av prostatakreft som lenge antatt og det spekuleres i om han ble myrdet på ordre av diktator og kuppmaker Augusto Pinochet.

På film er Neruda alt udødeliggjort i Oscar-vinneren «Postmannen» (1994) om forholdet mellom den berømte poeten i italiensk eksil på 50-tallet og en poesielskende postmann. Den chilenske filmskaperen Pablo Larraín burde være perfekt mann for en film om Neruda. Siden det internasjonale gjennombruddet med «Tony Manero» i 2008 har han laget seks filmer over et stort spekter som gjør ham til en av de beste filmskaperne i verden etter årtusenskiftet.

Etter en sterk filmtrilogi om Chile før, under og etter Pinochet, fyrte Larraín løs mot den katolske kirken i «El Club» (2015) om prester gjemt bort etter seksuelle overgrep. Hans forrige, Oscar-nominerte «Jackie» som gikk på kino tidligere år, var et ladet, dristig filmatisk portrett av Jacqueline Kennedy før, under og etter drapet på hennes mann, den amerikanske presidenten.

I lyd, bilder og fortellergrep er «Neruda» svært forskjellig fra «Jackie» og et interessant eksempel på hvor langt det er mulig å strekke det biografiske dramaet på film. Handlingen utspiller seg på slutten av 1940-tallet, hvor Neruda lever utagerende, elskes for sin poesi og forfølges for sitt politiske syn.

Luis Gnecco er god som dikteren og politikeren. Filmen tegner et fascinerende bilde av ham ved å blande fakta og fiksjon. Filmens dristigste grep er Gael García Bernal i rollen som politimannen som jakter på poeten. Han er en fiktiv skikkelse, som dessuten viser seg å være en slags biperson fra poetens litterære verden.

Lekenheten og frekkheten i omgang med Neruda av regissør og manusforfatter gir ikke gjennomgående god uttelling på lerretet. Det er lettere å bli imponert enn grepet av historien og måten den anrettes på. Av de siste seks imponerende filmene til Larraín, er «Neruda» kanskje den minst gode.

Selv om den er bedre tenkt enn gjennomført er «Neruda» en film med flere kvaliteter og et fascinerende objekt med en sterk historie. Filmen om en poet og kommunist på rømmen fordi kommunisme var forbudt i Chile, er et biografisk drama utenom det vanlige. Den definitive filmen om Pablo Neruda er dette ikke.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av den nye norske grøsseren «Hjemsøkt»